Idretten kjemper mot seg selv

Hvor mange milliardprosjekter kan idretten vinne frem med? Ønskelisten for nye anlegg er for lang til å være realistisk. 

Kommentator i VG. Skriver mest om sport og idrettspolitikk, men også om diverse andre temaer.

E-post

Foto: Bjørn S. Delebekk / VG

Torsdag 28. august kl. 15:44

Nytt toppidrettssenter til en milliard?

Nytt landslagsanlegg til tett oppunder?

Nye milliarder til bytte av gammelt kunstgress?

Ny storstue for håndball?

Det er ikke småtteri idretten håper å få politikerne med på. Særlig trykker skoen rundt idrettsanlegg. Det er ingen tvil om at det er stort behov for både nybygg og rehabilitering. 

Men hvem kommer til å vinne og hvem kommer til å tape den stadig mer intense kampen om kronene?

Foto: Espen Sjølingstad Hoen / VG

Det er ikke til å komme unna at idretten kjemper mot seg selv. Det er naivt å tro at det kommer midler til rubbel og bit av hva idretten ønsker seg.

Idretten er tuftet på en «alle skal med»-tankegang. Men når det gjelder bygging av idrettsanlegg, kan ikke alle stå igjen som vinnere. Pengebingen er ikke utømmelig.

Hvor mye som skal brukes i bredden og hvor mye som skal investeres i toppen, er blant de mest interessante spørsmålene. Det er utvilsomt riktig at fasilitetene til Olympiatoppen ikke er top notch og det er ikke rart at toppidretten vil ha noe tidsriktig.

Foto: Live Austgard / VG

Men i trange tider blir det interessant å se om idretten får det de ønsker seg på statsbudsjettet neste år. Det prosjekterte nye toppidrettssenteret er som nevnt i milliardklassen, og trenger store penger fra politikerne for å bli noe av.

I fotballens verden er det også ønsker om voksne investeringer. Det kan være at det først og fremst blir på kommunalt nivå at regningen kommer for et mulig nytt treningsanlegg for landslag. Det har vært anslått en offentlig kostnad på rundt 850 millioner kroner, men mye er i det blå. Ikke overraskende kommer diskusjonen om idrettsanlegg, opp mot andre formål for bruk av penger.

I håndballen har det vært snakk om en storstue, men det er uvisst hvordan det til slutt måtte lande, om det noen gang gjør det.

Aller mest krevende er spørsmålet om fotballforbundets virkelige hodepine, hvordan de skal håndtere det kommende EU-kravet om å skrote gummigranulat. Her snakker vi om en kostnadsbombe av en annen verden. Hvordan skal det være mulig å få nok drahjelp, uten at det samtidig rammer andre idrettsformål? Hva er idrettens ansvar og hva er det rimelig at felleskassen spytter inn?

I den mer hverdagslige verden er det også milelange lister over andre typer anlegg idretten vil ha. I et forsøk på å prioritere har Norges idrettsforbund laget en liste over prosjekter de mener er spesielt viktig å få realisert. Den spenner fra fleridrettshaller til elvesurfing, ishaller, klatreanlegg og luftsport. Men selv om disse prosjektene er spesielt trukket frem, har de godt over 50 formålene samme prioritet internt, ifølge hjemmesiden til NIF.

Det er jammen ikke godt å si hva som til slutt blir noe av.

I den pågående valgkampen er det ikke lett å bli klok på hvordan idrettens fremtid vil bli. Det har vært litt om momskompensasjon og noe om kunstgress, men i det store bildet har ikke idretten hatt noen fremtredende rolle denne gangen heller. Det er synd. 

Viktige veivalg har mye å si for mange. Det har stor samfunnsmessig betydning hva det offentlige velger å prioritere når idretten ber om støtte til veldig mange ting på likt?

Denne uken står idrett og økonomi høyt på agendaen når idrettstoppene samles for den årlige konferansen «NIPA». På Ørlandet utenfor Trondheim er åpningstemaet hva som skjer med breddeidretten når kommuneøkonomien skrumper. 

Jo mer det strammes inn, desto mer havner frivilligheten under press, og jo sterkere blir den interne kampen om kakestykkene. Da hadde det kanskje vært lurt med tøffere diskusjoner og hardere prioriteringer om hva som er aller viktigst.

Idretten blir sin egen fiende om strikken strekkes for langt.

7

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.