Jeg anbefaler brønnpissere å dra til helvete

Foto: Annika Byrde / NTB

Formuesskatten er ikke et valg om verdiskaping versus fordeling, den gir oss begge deler.

Dette er en kronikk

Formuesskatten er en skatt som i utgangspunktet er effektiv samfunnsøkonomisk. Det er riktig at de med store formuer får mindre å investere. Alle skatter på formuende personer (og alle andre i samfunnet) reduserer deres evne til å investere og konsumere.

Spørsmålet er om skattene skader økonomien ved å forhindre økonomisk aktivitet utover dette.

Formuesskatt gjør ikke at selskaper blir mindre lønnsomme (som selskapsskatt), eller at det blir mindre attraktivt å arbeide (inntektsskatt) eller dyrere å ansette (arbeidsgiveravgift). De siste tre skattene er skadelig for økonomien utover sin direkte effekt. Formuesskatten gjør at andre skatter kan være lavere, som gir andre i samfunnet tilsvarende mer å investere. Bonusen med formuesskatt blir dermed at den reduserer vekst i mindre grad enn andre skatter.

Øyvind Thomassen, førsteamanuensis ved NHH hadde samme poeng, i en kommentar i VG denne uken.

Teorien er klar, men også empirisk forskning av de skandinaviske landene gjengitt i DN for to uker siden, viser at formuesskatten i liten grad skader økonomien.

Vi er riktignok ett av få land som har formuesskatt. Eierbeskatning gjennom arveskatt og eiendomsskatt er mer vanlig andre steder. Kommentaren til Terje Erikstad i DN på mandag viser at norsk økonomi har høy produktivitet og vekst, så vi er vel heller et eksempel til etterfølgelse.

Formuesskatten har samtidig et potensial for å gi små bedriftseiere og gründere en likviditetsskvis, men dette kan formuesskatten justeres for, blant annet med en økning av bunnfradraget.

Formuesskatten har likevel én gjenværende uheldig konsekvens: Noen velger å flytte ut av landet.

Det er oppriktig synd om rike mennesker føler seg uønsket i Norge. Jeg tror de er overveldende ønsket. Det vil samtidig alltid finnes et land med lavere skatt. Hvis lave skatter er det eneste symbolet på at samfunnet setter pris på de velstående industrialistene, så vil alle ende på Cayman Islands.

Det er derfor vanskelig å ta slike trusler med i beregningen. Det er åpenbart et nivå på formuesskatt som ville vært urimelig. Men er vi der nå? Toppsatsen er 1,1 prosent, og man bør gange den med 1,6 for å ta høyde for utbytteskatt.

Likevel er det så store reduksjoner i verdsettelsene at den reelle satsen blir mye lavere. En som skal ha ros for ikke å ha flyttet ut, er Witzøe Jr. som har en reell formue på 50 milliarder. Han betalte omtrent 300 millioner i formuesskatt. Det er en sats på 0,6 prosent per år. Om man tar en titt på de 400 rikeste har de vanligvis en mye lavere sats. Til sammenligning er renten på sparekontoer 5 prosent, og de fleste formuende har vesentlig høyere avkastning enn det.

Er dette så ille at man må flytte ut? Det er opp til hver enkelt, men jo mer dette klages over, jo mer akseptert blir det. Svartmalingen som pågår fra noen miljøer er på grensen til sabotasje. Tor Mikkel Wara anbefaler gründere å dra til Sverige? Vel, jeg anbefaler brønnpissere å dra til helvete.

Jeg visste at å si noe om formuesskatt ville gi reaksjoner. Det er helt i orden, og en del av den debatten jeg har meldt meg inn i. Det oppsiktsvekkende var likevel hvor mye av reaksjonene som var ren avsporing, svartmaling og fordumming av debatten.

“Norge kunne aldri hatt en Spotify, fordi formuesskatten ville slått gründerne personlig konkurs”. Slike uttalelser florerer på trykte og sosiale medier. Poenget med Oda som eksempel, var at vi var på samme type reise som Spotify før sin børsnotering. Vi tok inn rundt 1 milliard frem til 2021, hvor vi hadde en markedsverdi på over 10 milliarder, og hentet ytterligere 3 milliarder etter det. Formuesskatten var ingen hindring. Oda er i så måte et typisk vekstselskap. 

Når denne debatten har rast i gründernorge er det et viktig poeng som ofte har vært fraværende: Skattesystemet i Norge gjør det billigere å sette opp vekstselskaper enn i for eksempel Sverige. Arbeidsgiveravgiften, inkludert trygdeavgift, er 31 prosent i Sverige, mot 22 prosent i Norge. 

På grunn av dette hadde Oda behøvd flere hundre millioner kroner mer i finansiering om vi hadde vært i Sverige, alt annet like. Ved en vellykket børsnotering, ville vi gründere til sammenligning betalt kun noen titalls millioner i året i formuesskatt. 

Skattemessig er Norge et fint land å starte selskaper i. Dette er ikke et spørsmål om økonomisk vekst versus omfordeling. Om vi beholder formuesskatten, og holder andre skatter lave, gir det mer verdiskaping. Omfordeling er en bonus.