«Jeg gråter under dynen når barna sover»

16 hours ago 5

Datteren Kimberling (13) er lam fra livet og ned. Hun har en sjelden medfødt ryggmargsbrokk og vannhode.

Alt trebarnsmoren Marianny Marchan (32) fra Venezuela vil, er å skaffe henne en operasjon.

– Jeg vil bare at datteren min skal kunne gå. Eller i det minste bli bedre. Ikke ha smerter. Og føle seg bedre med seg selv.

Det var målet da Marianny bar datteren på ryggen gjennom den beryktede Darién-jungelen i Colombia i fjor sommer, der VG møtte familien første gang.

Og da de karret seg gjennom syv land, der de ble utsatt for ran og kidnappingsforsøk.

VG har fulgt familien i ett år: – Jeg er ikke redd for Trump

Siden desember har familien bodd på migrantmottak i New York. Her ble Marianny gjenforent med kjæresten og barnas far, som allerede var i USA for å jobbe.

Men gleden ble kortvarig.

Etter bare noen uker sammen, ble kjæresten deportert til Mexico fordi han ikke hadde dokumenter.

Nå er trebarnsmoren alene med barna i et fremmed land. Hun snakker ikke engelsk. Og hun mangler gyldig ID og lovlig opphold.

– Jeg gjør alt jeg kan. Jeg står opp hver dag og smiler for barna mine. De skal ikke se mamma trist. Men jeg gråter under dynen når de sover.

Marianny kom til USA da Joe Biden fortsatt var president. Han ga migranter fra Venezuela midlertidig beskyttelse i USA, på grunn av de semre forholdene under Maduros autoritære regime. Titusener av dem var barnefamilier.

Kailyn (1) separert fra moren: «Mamma, hvor er du?»

Nå har Donald Trump fjernet beskyttelsen – og fått medhold i høyesterett.

Marianny og barna venter på svar på søknaden om midlertidig beskyttelse, men nå er alt usikkert. De lever i limbo.

De to yngste barna har fått skoleplass, men Marianny har ikke fått arbeidstillatelse.

Hun må uansett ta seg av Kimberling, som nå utredes av det amerikanske helsevesenet. I tillegg til ryggmargsbrokk og vannhode, er hun også inkontinent og må bruke bleie.

Barnelegen i New York anbefaler kirurgi, viser helsejournaler VG har lest. Hvis hun får det innvilget, vil det kunne bli helt eller delvis dekket av staten.

«Målet for operasjonene vil være å forhindre forverring av nedre kroppsdeler, og ikke med mål om å restaurere mobilitet eller å kunne reise seg», står det.

– Jeg håper hun kan få en operasjon til høsten. Hvis ikke, drar vi, sier Marianny.

Lever i skjul for Trump: Alex (31) tør ikke gå ut

Kimberling (13) Foto: Thomas Nilsson / VG

For å komme seg tilbake til Venezuela, må de reise samme rute som de kom – landeveien gjennom Mellom-Amerika. USA hjelper ikke til med frivillig retur, og det går ingen fly fra USA til Venezuela.

Millioner av mennesker har flyktet fra Venezuela de siste årene, men Marianny har fortsatt familie igjen. Livet der hjemme er krevende. Alt koster en formue på grunn av inflasjonen.

Slår til utenfor retten: – Lokkes i en felle

Men Marianny har kommet til det punkt hvor alt føles bedre enn et liv på flukt.

– Mange tror at USA er det beste landet i verden. De synes jeg er gal som vil tilbake til Venezuela. Men de skjønner ikke hvor hardt det er å leve her. Uten papirer kan man ikke gjøre noe.

Kjæresten sender penger fra strøjobber i Mexico, og Marianny forsøker å spare det lille hun har.

I vinter så hun seg til slutt nødt til å ta med barna og sette seg på gaten.

Ved en tilfeldighet gikk VG forbi, på travle femte aveny. Der fikk vi plutselig øye på Marianny og de tre barna med en rosa plakat foran seg:

«Venner, kaffe til to dollar, ditt bidrag er til stor hjelp for meg, takk og velsigne deg», hadde de skrevet ved hjelp av Google translate. Dette ble første av kanskje 50 ganger de har sittet på gaten.

– Det føles ikke bra. Jeg kom ikke til USA for å tigge, men for å jobbe, sier Marianny.

De første månedene i USA bodde Marianny og barna på Roosevelt hotell midt på Manhattan, som ble gjort om til mottak da migrantene strømmet inn i New York. Trump-administrasjonen hevdet at hotellet ble et arnested for gjengkriminalitet, og stengte det nylig ned.

Nå bor familien på et nytt mottak like ved JFK-flyplassen i Queens. For å komme seg på skolen og legetimer på Manhattan, må de reise halvannen time hver vei med ulike T-baner. De færreste har heis for rullestol.

I Queens er det ingen folkemengder å selge kald drikke og godteri til på gaten. De må inn til byen.

– Ryggen min er helt ødelagt av å bære Kimberling. Men jeg fortsetter å kjempe, sier Marianny.

– Anger du på at du kom til USA? spør VG.

– Nei. Alt jeg går gjennom, skjer for en grunn. Jeg ble gravid som 18-åring og fikk et multihandikappet barn. Men jeg er takknemlig for alt jeg har lært, av Kimberling og av å komme hit. Jeg angrer ingenting.

VG tar med familien for å kjøpe iskrem.

Butikken drives av en pakistanske Ibrahim Asif (65). Han forteller at han kom hit alene for 40 år siden. Nå er han gift, har tre barn og barnebarn, og er sin egen sjef.

Han ser den unge familien fra Venezuela og hører hvordan de sliter.