Jens & Jonas, her er våre våpen

Statsminister Jonas Gahr Støre og finansminister Jens Stoltenberg må bidra til en holdningsendring i Norge, skriver forfatteren av dette debattinnlegget. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB

Norge må velge: Enten gir politikken næringslivet de verktøyene som trengs for å ta risiko og skape verdier, eller så taper vi fremtiden.

Dette er en kronikk

28 januar. En iskald onsdag. På hovedscenen i Den Norske Opera, under parolen «Europa mobiliserer», blir finansministeren utfordret på hvilke rammevilkår som er viktigst for norsk næringsliv.

Salen er stappfull av ledere og eiere, invitert av landets største finanskonsern og norskeide bank, DNB. Hva vil finansministeren legge vekt på?

Finansministeren peker på tre avgjørende rammevilkår: å trygge freden, å sikre de maktøkonomiske rammene og å gi norske bedrifter tilgang på arbeidskraft. Det er vanskelig å være uenig. Starten på 2026 har gjort én ting krystallklar: Nå er det alvor.

Politikernes oppgave er å sikre stabilitet, trygghet og retning – hjemme og ute. Det er uunnværlig arbeid. Men stabilitet skaper ikke verdier av seg selv. Det er næringslivet som har verktøyene til å skape verdiene stabiliteten hviler på.

Derfor manet konsernlederen i Norges største bank til realitetsorientering i sin innledning, og la frem rapporten Konkurransekraft i en ny global virkelighet. Budskapet var tydelig: Norge kan ikke møte en ny global virkelighet med gamle svar.

Verdiskaping forutsetter vilje til innovasjon, samarbeid, risiko og investeringer – nettopp de egenskapene som burde vært styrket i en tid som denne.

I stedet opplever mange at rammevilkårene peker i motsatt retning.

Næringslivet må levere resultater, ikke intensjoner. Markeder venter ikke. Når realitetene endrer seg, må bedrifter tilpasse seg raskt – enten det gjelder teknologi, konkurranse eller geopolitikk.

Politikken må nødvendigvis veie hensyn, inngå kompromisser og forvalte fellesskapets midler med lav risiko. Næringslivet må gjøre det motsatte: prioritere hardt, ta kalkulert risiko og handle raskt.

Denne forskjellen er ikke et problem – den er en forutsetning. Men da må rammevilkårene gjøre det mulig å fylle rollene.

Norge har ikke råd til at de få miljøene som faktisk kombinerer kapital, kompetanse og risikovilje velger oss bort – nettopp når behovet er som størst for å bygge og investere i det som skal finansiere oss alle i fremtiden.

Fremtidens velferd, klimaomstilling og beredskap må skapes før regningen forfaller. Dersom regjeringen ikke tar dette på alvor, vil konsekvensene bli merkbare – ikke i morgen, men i årene som kommer.

Jens & Jonas, dere må være med på å endre den holdningen som har festet seg her hjemme: at det ikke er verdt å skape noe i dette landet.

Dere må være med på å hente investorene og innovatørene tilbake. Få opp selvtilliten og skaperevnen, og endre fortellingen om Norge som investeringsland.

Når oppfatningen fester seg om at det ikke lønner seg å skape, investere og ta risiko, taper vi mer enn kapital. Vi taper tempo, innovasjon og fremtidig handlefrihet.

Verden brenner. Utenrikspolitikken krever sitt. Samtidig er det et dypt alvor også i Norge. Vi har underskudd på fremtid.

Norsk næringsliv er klare til å gjøre det vi er best på: å omsette risiko til verdier, ideer til arbeidsplasser og underskudd til overskudd. Spørsmålet er om politikerne er villige til å gi oss de finanspolitiske verktøyene som trengs for å gjøre jobben.

For dette krever begge deler.