Kan lavastein under hav­bunnen lagre CO2 for alltid?

– I dette hulrommet her så ser du at det er noen hvite greier, sier Jan Braly Kihle.

På datamaskinen har han zoomet inn på en mørk stein spettet med svart og hvitt.

Eimen av petroleum henger fortsatt igjen i de svarte flekkene.

Mens de hvite rommer det forskerne prøver å få til.

Nemlig å forvandle CO₂ til et hardt stoff. Et stoff som ikke kan lekke ut.

Små krystaller med CO₂

Mineralene som lyser opp på skjermen til Kihle, ble dannet helt naturlig for millioner av år siden.

Lava som veltet ut fra jordens indre, størknet til tung basaltstein.

Ettersom lavaen kjølnet, ble CO₂ og andre gasser presset sammen i små lommer, forklarer Kihle.

Og så reagerte gassene med andre stoffer i den vulkanske steinen og ble felt ut som harde mineraler.

Kihle zoomer inn på en flekk. 

– Den sentrale, indre delen er kalsitt, forklarer han.

Små krystaller laget av kalsium og CO₂.

Skiller seg fra den klassiske ideen

– Det er jo en veldig attraktiv idé, sier Martin Fernø.

Han forsker på karbonfangst og -lagring ved Universitetet i Bergen.

Ikke så langt fra kontoret hans er nå Northern Lights-prosjektet i gang med å lagre CO₂-utslipp for første gang i norsk historie.

– Northern Lights har jo et mer klassisk reservoar, sier Fernø.

I Øygarden utenfor Bergen ankommer flytende CO₂ i spesialbygde skip og pumpes ned en rundt 100 kilometer lang rørledning.

Endestasjonen ligger langt under havbunnen. 

Martin Fernø (Foto: Jin Mæland / UiB)

Jordskjelv kan føre til lekkasjer

Her nede er det ikke størknet lava som skal ta imot utslippene våre.

Det er sandstein.

Altså sand som har blitt skylt ut til havs for millioner av år siden. Og som nå har blitt presset sammen til en porøs stein. 

Over sandsteinen ligger et lag med skifer som skal hindre gassen fra å lekke ut igjen. 

Men jordskjelv og andre forstyrrelser kan føre til lekkasjer.

Faren for lekkasje er større enn antatt, skrev Universitetet i Bergen i 2020. Og ny forskning antyder at to av lagene under havbunnen  kan snus opp-ned, som også kan føre til at gassen lekker.

– Betenkt

Allikevel er Fernø ikke overbevist om at den vulkanske steinen basalt vil ta over for dagens teknologi.

– Jeg tror det kommer til å spille en rolle i fremtiden, spesielt i de regionene der de er i gang, sier Fernø, og sikter blant annet til Island.

– Men om dette blir en stor norsk teknologi, er jeg litt mer betenkt til, sier UiB-forskeren.

Viktoriya Yarushina har hørt argumenter for og imot basalt-ideen i snart 20 år.

Hun leder forskningsgruppen ved IFE som forsker på lagring av CO₂ i den vulkanske steinen.

– Da jeg tok doktorgraden min i geologi ved Universitetet i Oslo, var det en veldig populær idé, sier Yarushina.

– Jeg hørte stadig «Vi må bare injisere i basalt. Det er kult, det er fint, det er trygt».

Men mange tvilte på om ideen var mulig.

Noen mente at CO₂ ikke ville kunne trenge gjennom den harde steinen.

Andre mente at gassen ville bruke en evighet på å forsteines.

Kanskje ville tusen år. Kanskje tusenvis.

Men så i 2016 kom resultatene fra den islandske pilotstudien.

De hadde sprøytet 230 tonn med CO₂ inn i basalt under bakken.

Og da de tok prøver av den vulkanske steinen to år etter, fikk de seg en overraskelse.

Hele 95 prosent av gassen var forvandlet til mineraler.

– Finnes i enorme mengder utenfor kysten av Norge

Allikevel har verken forskere, myndigheter eller industri kastet seg over ideen.

Men noe er i ferd med å skje.

Langt til havs utenfor kysten av Nordland, sør for Lofoten, har et skip fylt av tyske forskere seilt i fem uker.

Fra skipet forteller Ingo Klaucke hva de holder på med.

– Basalt finnes i enorme mengder utenfor kysten av Norge, sier Klaucke.

Han er forsker ved det tyske havforskningsinstituttet Geomar, som samarbeider med norske IFE i et stort prosjekt som kalles Perbas.

Ingo Klaucke om bord på skipet Maria S. Merian. (Foto: Ingo Klaucke)

Basalten må ha de rette egenskapene

Under to tidligere ekspedisjoner har forskere boret ut prøver av basalt på Vøringplatået. 

De så lovende ut.

Den vulkanske steinen må nemlig ha de rette egenskapene for å kunne brukes til karbonlagring.

 CO₂ må kunne trenge gjennom steinen. Og gassen må ha mange hulrom å gjemme seg i.

Nå har forskerne ved Geomar kartlagt hele området med seismiske og elektromagnetiske målinger.

– Vi vil finne ut om basalten under Vøringplatået kan være egnet til å lagre enorme mengder CO₂, eller om porøse steiner bare finnes nær borehullene, sier Klaucke.

Slik ser forskningsskipet Maria S. Merian ut. (Foto: Karen Hissmann, Geomar)

På dekk står de elektromagnetiske mottakerne. (Foto: Ingo Klaucke)

Må sprøytes inn «som Farris»

Men lagring i den vulkanske steinen har en hake, forteller Martin Fernø ved Universitetet i Bergen.

– Hovedargumentet mot dette er at det er en meget høy kostnad per tonn CO₂ pumpet ned, sier Fernø.

For mens CO₂ kan pumpes rett ned i et klassisk reservoar, blir gassen blandet ut med vann før den sprøytes inn i basalt.

– Det blir i bunn og grunn Farris, sier Fernø.

Med andre ord må enorme volumer vann sprøytes inn i basalten for en relativt liten mengde gass.

Opptatt av teknologi?

Følg den nyeste utviklingen innen kunstig intelligens, energi, sosiale medier og roboter med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på

Mange små prosjekter

Yarushina mener derimot at filosofien bak dette prosjektet er litt annerledes.

– Kanskje fremtiden ikke er store prosjekter, men at det er bedre å ha masse enkle prosjekter, sier IFE-forskeren.

I Perbas-samarbeidet har hun og kollegaer blant annet publisert en studie hvor de simulerer hvordan væske flyter gjennom basalt etter hvert som CO₂ binder seg.

– Vi skal jo ligge foran og avdekke ting

Martin Fernø er enig i at det kan være behov for enklere løsninger. 

Spesielt for mindre bedrifter som vil kvitte seg med utslippene sine.

– Så der kan det være noe. At det blir en sånn komplementær teknologi som du kan ha i mindre skala, men mange steder, sier UiB-forskeren.

Uansett er det viktig at forskere undersøker muligheten, påpeker han.

– Vi skal jo ligge foran og avdekke ting. Så sånn sett synes jeg det er veldig spennende.

Bilder fra IFE: Eldrid Borgan / forskning.no