Kjernekraft er kjempesmart – og kjempedyrt

Veien til norsk kjernekraft er brolagt med statlige milliardsubsidier.

Torbjørn Røe Isaksen

Politisk redaktør

MYE KRAFT, HØY PRIS. Atomkraftverket Grohnde ved Emmerthal i nordvestlige Tyskland. Elven Weser i forgrunnen. Foto: Halvard Alvik / NTB

Kjernekraft er blitt hett. Ikke like hett som kjernen i en atomreaktor, men på få år har noe skjedd i debatten. Andelen av befolkningen som er positive til kjernekraft har økt fra 41 prosent i 2022 til 56 prosent i 2025, ifølge Kantars Klimabarometer. Fortsatt klart under vannkraft og solenergi, men mye bedre enn «taperne» som er vindkraft på land og vindkraft til havs. Det første er for øvrig lønnsomt, men stygt. Det andre er stygt og ulønnsomt.

Der debatten en gang ble formet at de store ulykkene som Three Mile Island i USA (1979), Tsjernobyl i daværende Sovjetunionen (1986) eller Fukushima i Japan (2011), virker kjernekraft i dag som et opplagt svar på den store utfordringen: Nok energi, men uten utslipp som bidrar til klimaendringer.

ENTUSIASME OG SKEPSIS. Jonny Hesthammer, direktør i Norsk kjernekraft, og Ola Borten Moe prosjektdirektør i samme virksomhet, hilser på leder for kjernekraftutvalget Kristin Halvorsen før dagens fremleggelse. Foto: Lise Åserud / NTB

For verden og for klimaet er kjernekraft bra. Punktum.

Men hva med Norge?

Det skulle kjernekraftutvalget, et ekspertutvalg nedsatt av regjeringen, svare på. I dag la de frem rapporten.

Svaret de gir er nei, men tja.

Nei-et først:

Norge er en energistormakt. Vannkraften gir oss store mengder regulerbar, klimavennlig kraft – og historisk sett lave kraftpriser. Vi trenger mer kraft fremover, og utvalget mener kjernekraft passer godt i den norske energimiksen. Problemet er prislappen. Det blir dyrt. Veldig dyrt, mener ekspertene.

Det er svært dyrt å håndtere og lagre atomavfall. Store reaktorer har også enorme finansieringskostnader, mellom 100–350 milliarder norske kroner. Hvis det skal bli lønnsomt, må kraftprisen etter 2040 bli tre-fire ganger høyere enn hva den er beregnet som i dag. Eller så må kjernekraft-prisen gå tilsvarende ned (de legger til grunn en kraftpris på 50–80 øre per/kWh etter 2040, mens kostnaden ved kjernekraft er på 132–219 øre/kWh).

Da inkluderer regnestykket kostnader til lagring, men ikke prislappen for at Norge skal bygge opp et fullgodt system for saksbehandling, kontroll og så videre.

Uansett må «mellomlegget» mellom hva markedet vil betale og den faktiske prisen, dekkes. Det skjer i de fleste land med subsidier.

Tja-et er at utvalget likevel åpner døren på gløtt for kjernekraft i fremtiden. Da kan det være nyttig å være forberedt, særlig gjennom å bygge opp kompetanse i det offentlige, mener de.

Selskapet Norsk Kjernekraft AS mener derimot de kan bygge ut kjernekraft kommersielt, uten subsidier, hevder de.

Deres løsning er ikke å bygge stort, men å bygge smått – og mye. Det kalles SMR – små modulære reaktorer – og tanken er at disse reaktorene snart vil produseres på samlebånd og dermed få kostnadene kraftig ned.

Utvalget er skeptisk, men ikke fullstendig avvisende.

De beskriver flere lovende prosjekter med SMRer, men mener teknologien er umoden og at det er lenge før reaktorer blir «hyllevare». Og prisen er for øvrig omtrent like høy som hvis man bygger stort, gitt at man skal ha samme mengde kraft.

Noe av entusiasmen rundt kjernekraft er bygget på en urealistisk forventning om veien videre. For eksempel uttalte Fremskrittspartiets Rikard Spets til Aftenposten:

– Det er oppsiktsvekkende at et offentlig utvalg fraråder å igangsette kjernekraft, samtidig som markedet selv signaliserer investeringsvilje i kjernekraft (min utheving).

Men «markedet selv» er i praksis én aktør. Og Norsk Kjernekraft AS skal ikke levere kraft til deg og meg, eller småbedriften på hjørnet. Forretningsmodellen forutsetter at reaktorer blir hyllevare, at finansieringskostnadene går kraftig ned og at de får bygge mange reaktorer.

Og de vil levere direkte til store enkeltkunder – les særlig datasentre – utenom det vanlige strømnettverket (såkalt offgrid). Håpet er at disse aktørene kan være villige til å betale over markedspris for strømmen. Og selv om alt dette skulle klaffe de klarer seg helt uten subsidier, er det betydelige kostnader knyttet til å bygge opp et offentlig system for kontroll og kompetanse – og stor økonomisk risiko knyttet til lagring.

Den svært lange veien til lønnsom kjernekraft i Norge godt og enkelt beskrevet av redaktøren i bransjeavisen EnergiWatch.

Les også

Kjernekraft, halleluja!

Kjernekraft er bra i mange land. I Norge er det nesten umulig å se en vei videre som ikke vil innebære store statlige subsidier eller svært høy økonomisk risiko for skattebetalerne. I hvert fall slik situasjonen ser ut nå.

At utvalget setter døren på gløtt, er allikevel smart. De kunne gått noen steg lenger i å anbefale at Norge bør ruste seg for at kjernekraft kan bli en lønnsom løsning i fremtiden.

Men de som tror kjernekraft er en quick fix for norsk energipolitikk, får en kalddusj.

Så sant de ikke har milliarder av kroner liggende et sted og ikke noe bedre å bruke dem på enn statlige støtteordninger.