Krigseilerinnen

3 hours ago 3

Slik begynte reisebrevet til Fern Alberta Blodgett, publisert 3. januar 1942, i den kanadiske avisen The Star Weekly.

Da Fern takket ja, visste hun at ansvaret for de andre om bord, hvilte på hennes skuldre.

Det var hun som måtte bli igjen til sist, om skipet ble bombet eller torpedert.

Moren og søsteren ba henne stadig om å komme hjem til Canada. Om å slå seg til ro. De ville ha henne hjem fra det lunefulle Atlanterhavet.

I reisebrevet skrev Fern:

Fern var en av mer enn 60.000 norske og utenlandske sjøfolk som tjenestegjorde i den norske uteflåten under andre verdenskrig.

Bilde tatt fra en norsk båt ute på Atlanterhavet. Store deler av bildet fylles av skvulpende bølger, delvis badet i solskinn som trenger gjennom et lettere skydekke. I horisonten, der havet møter himmelen, synes to lasteskip. Bildet er i sort-hvitt.

En drøm om havet

Fern var bare 22 år gammel da hun seilte ut.

– Bare en «dridunge», smiler datteren, når NRK besøker henne i barndomshjemmet i Farsund.

Ute er det mild sørlandsvinter. Inne er det fyr i peisen og rykende varm kaffe.

Fern Sunde, oppkalt etter moren, sitter ved spisestuebordet og leser gjennom artikler, ser på bilder og bøker.

Minner etter moren.

– Det er magasiner som Life og Allers og aviser fra Canada. Alle med artikler om min mor, forklarer Sunde.

Fern Sunde junior sitter ved et brunt trebord hjemme. Hun har kortklipt hår, grå hals, sort genser og briller. På bordet ligger avisutklipp, dokumenter og bøker - alle om hennes mor. Fern holder noen papirer i venstre hånd og ser ned på dem.

– Det jeg synes er mest interessant, er reisebrevet mamma selv skrev for The Star Weekly, seks måneder etter at hun hadde mønstret på.

Der reflekterer Fern Blodgett over drømmene som hadde ført henne ut på åpent hav, mens verdenskrigen raste.

Fern skriver at hun som ung ofte ønsket at hun ble født som gutt:

Av over 60.000 krigsseilere i uteflåten, var det rundt 350 kvinner.

Bilde av et foto av Fern Blodgett Sunde som ung kvinne. Hun står ved et gelender og lener hendene sine på det, samtidig som hun smiler til kameraet. Hun har på seg kjole med belte i livet og har kort, krøllete hår.

Fern var blant de første kvinnene som mønstret på i den norske uteflåten under krigen. Hun var den aller første kvinnelige telegrafisten i den vestlige verden.

– Hun var en unik kvinne, sier Simen Zernichow.

Han er historiker og jobber på Arkivet i Kristiansand.

Under krigen ble bygget hvor Arkivet nå ligger brukt som hovedkvarter for Gestapo. Nå er det et senter for fred og menneskerettigheter. Arkivet drifter også Krigsseilerregisteret, hvor det nå er registrert over 72.000 sjøfolk.

Simen Zernichow ved Arkivet står foran en skjerm hvor det spilles av en video. Han er en mann i 40-årene, med brunt hår og skjegg, som smiler til kameraet.

Da tyskerne marsjerte inn i Norge 9. april 1940, og krigen var et faktum, fikk nordmenn ute på havet beskjed fra regjeringen om å seile til allierte havner.

Mange tusen sivile ble slik ufrivillig en del av krigen.

I Canada ble ingen sivile sjøfolk kalt ut. Likevel var det mange som meldte seg frivillig. I den norske uteflåten var det litt over 2500 kanadiere under krigen.

Fern var én av dem.

Veien til M/S Mosdale

Som ung voksen flyttet Fern Blodgett fra hjembyen Regina til Toronto. Hun var ny i byen, og kjente ikke så mange.

Hun ville bruke all fritiden fornuftig, og bestemte seg for å gå på skole om kvelden.

Det var mange kurs å velge i, men Fern hadde lest at nå som det var krig, ville det bli stort behov for telegrafister.

Fern sendte søknader til tre ulike skoler.

To av dem svarte at de aldri hadde hatt kvinner på sine kurs – og ikke hadde de planer om å begynne med det nå.

Omsider tok rektoren ved den tredje skolen kontakt. Han hadde nemlig tenkt at nå som det var krig, kunne kanskje kvinner vise seg å være nyttige som nettopp telegrafister.

Tre kvelder i uken møtte Fern opp på kveldskurs for å bli en «wireless operator».

I 1941, etter 1,5 års utdanning, tok hun eksamen og bestod, som nest best i klassen.

Hun hentet sertifikatet og kunne endelig titulere seg som telegrafist.

Sertifikatet Fern mottok da hun var sertifisert telegrafist. Det er et bilde av henne, på gulnet papir, med beskrivelse av henne og hennes og et vitnes signatur.

Dagen etter ringte telefonen. Det var rektor som slo på tråden.

– Miss Blodgett, du fortalte meg at du ville til sjøs som telegrafist.

– Var det en spøk, eller mente du det?, spurte han.

– Jeg mente det, svarte Fern.

– Hvor raskt kan du være klar for avreise?

Det norske skipet M/S Mosdale lå til kai i Halifax og trengte sårt en telegrafist før ferden tilbake til Storbritannia.

Kvinner var ikke ønsket om bord på britiske, amerikanske eller kanadiske skip. I reglementet til norske skip var ikke kvinner nevnt i det hele tatt, så da måtte det vel være greit?

Fern Blodgett hadde nådd barndomsdrømmen om det åpne havet.

Hun var blitt krigsseiler.

Bilde av M/S Mosdale, farget i senere tid. Bildet viser skipet fra den ene langsiden, med navnet og "NORGE" malt på med store bokstaver.

Først og fremst telegrafist

Da krigen brøt ut var kjøleskipet M/S Mosdale på vei til Colombia for å hente en last bananer, ment for Oslo.

Det spesialbyggede kjøleskipet, som kunne gjøre 15 knop på full last, var omtrent 100 meter langt og hadde et mannskap på 35 personer. I tillegg var det plass til 12 passasjerer.

Når hun endelig går om bord den 13. juni 1941, blir hun vist rundt av kaptein Gerner Sunde.

Radiorommet, hennes arbeidsplass, er plassert like ved broen på skipet. Det er siste stopp på omvisningen.

«Dette er livet, Fern Blodgett», mumlet Fern til seg selv, mens hun sjekket utstyret.

Fern Blodgett Sunde klatrer opp en bratt trapp (leider) på siden av båten. Hun har på seg buksedrakt og snur seg mot kameret og smiler. Bildet er i brune og sorte toner.

Tidligere var kvinner på skip ofte ansatt i «forpleiningen», som stuepiker eller på byssa.

De laget mat, skiftet sengetøy, serverte kaffe og tok oppvasken.

– Det var det også større aksept for, sier Thea Eriksen.

Hun er historiker og jobber også ved Arkivet i Kristiansand.

– Så kommer Fern og gjør en jobb tidligere kun gjort av menn. Å være telegrafist var en ganske heftig oppgave, med utrolig mye ansvar. Jeg tror det var flere som tvilte på henne, sier Eriksen.

Å være sjømann på 40-tallet ble sett på som veldig maskulint. Kulturen om bord ble også formet av det, mener Eriksen. Det var tøffe tak ute på skipene.

– Å få en kvinne inn i dette – det er klart det skapte endringer, mener historikeren.

En mann står på dekk på Mosdale, ikledd sydvest, store gummistøvler, genser og tjukk vest i ull, med et belte rundt. Han står ved siden av XXVÅPENxx. Til høyre er et stort ror, i bakgrunnen åpent hav.

Simen Zernichow er enig:

– Hun bidro til å utfordre kjønnsrollene og det strenge hierarkiet som hadde vært på skipene i veldig mange år.

Fern hadde selv reflektert rundt dilemmaene hun stod i som kvinne og telegrafist.

Når skip skulle evakueres, var det kvinner og barn først. Samtidig skulle telegrafisten, eller «gnisten» som de ble kalt, sitte igjen til sist. Det var deres ansvar å kommunisere med skip i nærheten.

På vei til Mosdale, tok Fern et valg:

Fern Blodgett Sunde sitter i radiorommet på Mosdale. Hun har på øretelefoner koblet til telegrafen og sitter med penn og papir i venstre hånd. Bak henne er store kasser av ulikt radioutstyr.

Kongelig besøk

Maskulint miljø til tross; Fern følte hun ble tatt godt imot av de nye kollegene på Mosdale.

«Mannskapet er en super gjeng. De tok meg imot som en av sine egne, og har aldri mistet tålmodigheten med min landkrabbe-uvitenhet.»

Den første hun hilste på da hun kom om bord, var kapteinen.

Datter Fern Sunde viser frem bilder av foreldrene.

– Hun hadde sett for seg at han skulle være en eldre mann med skjegg, men så var han en ganske kjekk 29-åring, sier hun.

Hun tror moren fikk sansen for den unge kapteinen ganske fort. Hun tror også det var gjensidig.

Kaptein Gerner Sunde tar et drag av en sigarett om bord på Mosdale. Ved siden av ham står Fern Blodgett og smiler til kameraet. Hun holder en liten valp i den venstre armen. Han ser mot høyre, ned mot henne.

– Han hadde ikke sett for seg en ung, nyutdannet kvinne, så han ble nok fort «struck» han også.

Så «struck» ble Gerner Sunde, at han første juledag 1941, gikk ned på kne og spurte om Fern ville tilbringe resten av livet sitt med ham.

Fern sa ja. De giftet seg et halvt år senere. Bryllupsreisen ble nok en overfart fra Canada til Storbritannia.

Fern Blodgett Sunde og Gerner Sunde står om bord på M/S Mosdale. De smiler begge to til noen bak kameraet. Han har sin venstre arm rundt skuldrene hennes. Han har på seg kapteinshatt og uniform. Hun har på seg en buksedress med hvit skjorte og har kort, krøllete hår.

Mosdale var det eneste av seks norske fruktskip som ikke ble senket under krigen. 10 prosent av krigsseilerne i den norske uteflåten ble drept til havs. 40 prosent av skipene sank til havets bunn.

I alt krysset Mosdale Atlanteren 96 ganger under krigen. Fern var med på 78 av turene.

Et kart som viser reiserutene til MS Mosdale under krigen. Skipet har reist mellom Storbritannia i øst og USA i vest.

Slike bragder tilhørte sjeldenhetene.

På sin 51. overfart i juli 1943, fikk Mosdale derfor fasjonabelt besøk.

Fern Blodgett får krigsmedaljen av kong Håkon i 1943 ombord på M/S Mosdale. Fern tar kongen i hånden og smiler. Hun har på seg en drakt i jakke og skjørt, han har på uniform. Bak dem er et langbord med mat, rundt dem er dresskledde menn som applauderer.

Slik beskrev avisen The Gazette Montreal begivenheten, under spalten «Nyheter og saker for kvinner»:

«Kong Haakon dekorerer norsk kapteins kanadiske kone».

For sin innsats på havet, får Fern en medalje av kongen. Det samme gjør Gerner Sunde. Han får også St. Olavs medalje med ekegren.

I NRKs arkiv finner man lyd fra da Fern får medaljen:

og Gerner Sunde snakker også om livet på havet:

– Det satt i henne resten av livet

– Hun var tøff. Det må hun jo ha vært, sier Fern Sunde, mens hun blar gjennom bilder av moren.

Likevel var krigen brutal – også for henne.

Særlig nødmeldinger fra andre skip gjorde sterkt inntrykk.

Et avisutklipp med bilde av Fern Blodgett Sunde ligger på et bord. Ved siden av ligger det en hvit, gammel pose, med skriften "F. S. M/S Mosdale" trykket på.

M/S Mosdale returnerer til Norge i 1946. De blir møtt med jubel når de seiler inn Oslofjorden. Ikke for alt de har gjennomlevd for konge og fedreland, men for lasten med bananer, som endelig kom frem, 6 år etter overfarten til Columbia.

Fern og Gerner Sunde mønstrer av Mosdale og flytter til Farsund, hans hjemplass. Her bygger de huset deres eldste datter nå bor i.

Fern Sunde og søsteren fikk ikke vite stort om morens år på sjøen da de var små.

I voksen alder tror datteren at moren anså kapittelet som krigsseiler som avsluttet. Hun hadde gjort en jobb – nå var arbeidet over.

– Men jeg tror også at hun opplevde såpass mye forferdelig, at hun rett og slett måtte skyve det vekk. Bort med de vonde minnene, frem med de positive og lyse sidene ved livet.

Det hun hadde opplevd fulgte henne resten av livet, sier Fern.

Fern Sunde junior står foran et stort hus kledd i hvit plank. På bakken er det lett snø, med grønne gresstuster som stikker frem. Fern har på seg brun kåpe og brun- og sort-mønstrede bukser. Hun ser mot venstre. Kald januar-sol farger bildet.

Datteren forteller at hun husker moren som en dame med mye godt humør. Hun var godt likt i byen og hadde flere venninner.

– Hjemme var hun også i godt humør, men hun var ikke alltid like frisk. Hun hadde mye vondt i ryggen og nakken, og var mye sliten. Hun slet jo med helsa hun også, som så mange andre krigsseilere.

Fern Blodgett Sunde døde i september 1991, 73 år gammel.

På frigjøringsdagen ble en statue Fern Sunde avduket i Farsund. Tilstede var representanter for den norske, canadiske og britiske marinen.