Kundeutbytte er skattesubsidiert markedsstøtte

Kundeutbytter fremstår som kundegunst, men undergraver i realiteten sparebankenes samfunnsoppdrag.

Siri Nodland

Generalsekretær i Fundraising Norge

Foto: Ingvild Vaale Arnesen

Sparebankutvalget foreslår å avvikle kundeutbytte. Det er et nødvendig grep.

Likevel går Sparebanken Norge i front for å forsvare ordningen, understøttet av en omfattende reklamekampanje om «penger tilbake» til kundene.

Spørsmålet er ikke hvorfor dette er populært. Spørsmålet er hvorfor det skal være tillatt?

Les også

Utvalg vil kutte kundeutbytte fra sparebanker

Sparebankene er ikke som andre banker. De har historisk vært selveiende institusjoner uten eiere som krever utbytte. Overskuddet har derfor hatt to formål: å styrke bankens soliditet og å komme samfunnet til gode.

Denne modellen har gitt sparebankene en særstilling – og betydelige fordeler – i form av kapitaltilgang uten utbyttepress. Til gjengjeld har de hatt et tydelig samfunnsoppdrag.

Kundeutbytte bryter med denne balansen.

Begrepet i seg selv er misvisende. Utbytte er avkastning til eiere som bærer risiko. Kunder gjør ikke det. De har ingen tapsplikt, ingen kapitalkrav og ingen eierrolle.

Det som omtales som kundeutbytte, er i realiteten en etterbetaling finansiert av sparebankenes fellesskapskapital.

I praksis brukes grunnfondet – opparbeidet gjennom generasjoner nettopp for allmenn nytte – til å subsidiere prising og kjøpe markedsandeler.

Dette er ikke nøytral konkurranse. Det er markedsstøtte.

En sentral side ved ordningen blir ofte underkommunisert: Kundeutbytte skjer på bekostning av sparebankenes tradisjonelle samfunnsbidrag. Sparebankutvalget peker på at den selveide kapitalen historisk var ment å støtte allmennyttige formål i lokalsamfunnene.

Les også

Kundeutbytte: Bankene som betaler ut mest

Når stadig større deler av overskuddet kanaliseres til kundeutbytte, betyr det i praksis mindre til frivillighet, kultur, sosiale tiltak og ideelle organisasjoner.

Dette er bakgrunnen for at Fundraising Norge er opptatt av saken. Våre medlemsorganisasjoner arbeider nettopp i de delene av sivilsamfunnet som lenge har vært viktige mottagere av sparebankenes samfunnsbidrag.

Når midler flyttes fra samfunnsutbytte til kundeutbytte, svekkes finansieringsgrunnlaget for aktiviteter som bidrar til inkludering, folkehelse og levende lokalsamfunn.

Debatten handler derfor ikke bare om bankstruktur og konkurranse, men om hvilke fellesskapsformål som faktisk prioriteres.

At kundeutbytte i tillegg er skattemessig gunstig for banken, gjør ordningen desto mer problematisk.

Les også

Bulder Bank kritiserer «DNB-lobby»: – Ser ikke bra ut

Gaver til allmennyttige formål gis av overskudd etter skatt. Kundeutbytte gir derimot fradrag. Resultatet er at banker kan fremstå mer lønnsomme etter skatt ved å prioritere kundetilbakebetaling fremfor samfunnsformål.

Dette skaper også andre insentiver. Bedre resultat etter skatt påvirker bonusgrunnlag og verdsettelse.

Dermed kan ledelse og eiere indirekte nyte godt av disposisjoner av midler som har sitt opphav i sparebankenes samfunnsrolle. Det reiser legitime styringsspørsmål.

Kundeutbytte svekker også prisgjennomsiktigheten i bankmarkedet. Det fungerer som en betinget og etterskuddsvis rabatt som ikke fanges opp i ordinære prissammenligninger.

For kundene blir det vanskeligere å sammenligne reelle priser, og konkurransen svekkes.

Argumentet om at kundeutbytte gir bedre vilkår, er svakt. Dersom målet er lavere pris, finnes det en enkel løsning: lavere rente.

Forskjellen er at direkte prisreduksjon ikke gir tilgang til skattemessige fordeler eller bruk av fellesskapskapital.

I dag står to banker for rundt 85 prosent av kundeutbyttet. Sparebanken Norges engasjement i forsvaret av ordningen er derfor ikke overraskende.

Sparebankenes særstilling er imidlertid politisk og historisk begrunnet – ikke gitt.

Sparebankutvalgets forslag bør følges opp. Kundeutbytte er ikke kundevelferd. Det er skattesubsidiert markedsstøtte – og et brudd med sparebankenes samfunnsoppdrag.