«Lar stemmen renne fritt»

Den andre Young-en som gjester Oslo denne uken, bærer etternavnet sitt bedre enn de fleste.

Briten fra Sør-London står bak hitlåten «Messy», som kom som et skudd ut av TikTok-kanonen.

Med sin kverulerende og noe snørrete lyrikk, samt jamring om kjærlighetslivet, har hun begynt å ta plass på som generasjon Zs hese hybrid av Lily Allen, Alanis Morissette og SZA – og har i likhet med Adele, Raye og så mange andre blitt sammenliknet med Amy Winehouse. Slik går det når man er brite, kvinne og har litt sjel i stemmen.

Det internasjonale gjennombruddet med «Messy» kom i fjor, men artisten begynte å slippe musikk for alvor allerede i 2019, og senest i fjor kom andrealbumet «This Wasn’t Meant For You Anyway». Et album fylt med musiseringen rundt brudd og umulige forhold, med andre og seg selv.

Hvis Lola Young skal forsøkes kategoriseres, befinner hun seg på pophyllen, med innslag fra grunge, indie og samtidens R&B. Fellesnevneren for låtene hennes, er et tydelig fokus på låttekster.

Stemmen leder an

Hun gjester Øyas største scene, Amfiet, denne torsdags ettermiddagen. En mektig crooner-låt spilles ut av høyttalerne før bandet kommer på scenen.

Oppsettet er enkelt, med de fem musikerne i en opphevet halvsirkel rundt briten. Selv kommer hun hoppende ut til låten «Good Books». Det starter stødig og trygt, med stemmen som førende for låten.

Young drar mer på enkelte ord, og lar teksten sette seg i publikum, med stor hjelp fra trommeslagerens hypnotiserende klikk-klakk med stikkene.

«Wish You Were Dead» følger på. Den åpner med en intro med et sjelfullt jazzete preg, før den tar seg opp i indierock. Det er rått fra vokalisten, som lar stemmen renne fritt, samt stødig og innøvd fra bandet.

Nesten og den hesten

Åpningen byr på mye uttrykk, både i stemme og ansikt, fra Lola Young. Albumet hun henter materialet fra er tross alt ført i en merkbart passiv-aggressiv penn. Men selv med et tydelig konsept og uttrykk å lene seg på, glir store deler av konserten over i tendenser, mer enn i tydelige og bestemte retninger.

«Fuck» har en bråkjekk holdning, men veksler mellom småslapp kødding i vokalen til store rop med stemmen. «Walk on By» har tendenser til det myke, flørtende og tullete, men det glipper fort.

Og «You Noticed» blir mer en halvtørket drue enn den svisken av en folk-inspirert låt den ønsker å være. Den akustiske gitaren gjør tross alt ikke låten sårbar i seg selv.

I musikken hennes høres så mange tendenser til noe sjelfullt, ektefølt og troverdig. På «Conceited» blir det klart hvor bevisst hun kan være som vokalist.

Det er helt tydelig i låtens kulminering og ikke minst i konsertens siste låter.

Først med en frasering som er smal og spiss, for så å ta det åpent og dypt, blir det forsmådde i låten løftet til helt egne høyder.

Den ferske glad-indie-låten «Not Like That Anymore» føles lettere og mer leken, når fokuset på en stor vokal er erstattet med en tydelig, lett og leken fremtoning. Det renner over i den giftige og fengende «Big Brown Eyes».

Mellom rydding og lek

«Messy» avslutter settet på drøye femti minutter. Låten, som til tross for navnet er nokså polert i studioversjonen, blir mer troverdig og sannferdig live.

Young lar noen ord glippe, og kaster heller inn ad-libs. Hele Tøyenparken reiser seg for hitlåten.

På Øya skinner Lola Young ikke ved å vise frem alle mulighetene hun har med sin særegne og uttrykksfulle vokal og fremtoning, men i grenseland mellom det ryddige og det lekne.