«Lek, alvor og stigende stemning»

Debutalbumet «3cag» til den mye omtalte gruppen Kneecap kom i 2018, men det er det siste året karrieren har skutt fart, mye på grunn av den kritikerroste selvbiografiske filmen om dem.

Her i NRK bemerket filmanmelderen at «realismen er forlatt til fordel for en frisk fortellerstil» - en ganske god oppsummering av musikken også.

Albumet «Fine Art», som kom i fjor, tok gruppens musikk fra demo-preget rap på irsk og engelsk til et mer gjennomprodusert konseptalbum om en kveld på puben, preget av mer sjangerutforskning av drill, garage og post-punk. Med festen som bakteppet, får de rom til mye dop og en del politikk.

Etter at raptrioen – som består av Mo Chara, Móglaí Bap, og DJ Próvaí – brukte scenen på Coachella til å vise støtte til Palestina, mente Sharon Osbourne at gruppen bedrev hatprat og åpenlys støtte til terrororganisasjoner, og at deres arbeidsvisum til USA burde trekkes tilbake.

Kneecaps svar på det? «Hun burde høre på War Pigs».

De siste månedene har ikke gruppen fått gå eller stå på scenen uforstyrret. Medlem Mo Chara er siktet etter den britiske terrorlovgivningen for å ha holdt opp et Hizbollah-flagg, og for øyeblikket ute på kausjon. Keir Starmer uttalte til tabloidavisen The Sun at konserten på Glastonbury med Kneecap burde avlyses, da det ikke passet seg.

BBC valgte å ikke strømme konserten live, slik de vanligvis gjør fra Glastonbury.

Sånn går nu dagan over den ene og den andre dammen. Men senest i forrige uke måtte gruppen avlyse opptredenen på Sziget-festivalen i Ungarn etter innreiseforbud, som følge av «antisemittiske hatytringer», ifølge ungarske myndigheter.

Trioen selv uttalte at forbudet er «et ytterligere forsøk på å stilne de som snakker ut mot folkemordet på det palestinske folket».

Reaksjonene er mange, men støtten også enorm. Blant artistene som stiller seg bak dem er Massive Attack og Fontaines D.C.

Og ikke minst er interessen for musikken også der. De turnerer for fullt i år og har solgt ut stadioner på sekunder.

Spark og kast

DJ Próvaí åpner ballet med den atmosfæriske drill-låten «3CAG», før Móglaí Bap og en giret Mo Chara inntar scenen med «It’s been ages».

De vil ha stemningen i det ikke-eksisterende taket på Øyas tredje største scene Vindfruen.

De får den mer avbalanserte «Better Way to Live» ut av banen, og kaster seg inn i den energiske delen av låtkatalogen.

Bassen er ikke akkurat veldig insisterende utover gressplenen, men det er umulig å ikke la seg rive med av festfokuserte beats og gruppens insisterende tilstedeværelse.

«Your sniffer dogs are shite» blir en låt som bare gir og gir, spesielt når trioen skriker låtteksten på rekke mot publikum.

Låten «Sayonara», som ikke er sluppet enda, har tatt uttrykket fra andrealbumet et skritt videre. Den er glitchete og raverettet, noe som lader opp stemningen. På «I bhFiacha Linne» får moshpiten vokst seg så stor som den blir.

Drum-n’-bass-låten «I’m Flush» sparker like mye live som på platen og «Get your brits out» får allsangen til å sitte løst, og demonstrerer akkurat hvor finurlige de er i egen låtskriving, med en sample av kjenningsmelodien til BBC News.

«The Recap» blir overtenningen over alle overtenninger, når DJ Próvaí kaster seg uti publikum til låten som kaster seg i retningen av The Prodigy.

Dagsfylla?

Alt skriveriet og praten om Kneecap det siste året, sier noe om til hvilken grad de har nådd ut til allmennheten og blitt noe sagnomsust.

Ja, det kan kanskje ikke måles i TikTok-tall, men det er helt åpenbart at gruppen blir som en magnet for fredagspublikumet på Øya.

Trioen kommer direkte fra den svenske festivalen Way Out West, en opptreden som ble forsøkt stoppet av tre politikere. I dag inntar de Øya midt under en boikottkampanje mot festivalen, noe en rekke norske medier har dekket.

Da blir det plasseringen av konserten, både i tid og sted, en festbrems. Moshpiten får aldri vokse seg så stor som den enkelt kunne blitt inne på Sirkus-scenen.

Dagsfylla er sjeldent en god idé, tross alt.

Bakkekontakt

Dagslys og gress til tross, Kneecap viser hvordan man fører og engasjerer et publikum. Mo Chara spøker om egen siktelse.

Móglaí Bap skjønner fort at veien til det norske publikums hjerter er gjennom å sammenlikne dem med det svenske.

De ler, peker og aktiviserer publikum, som at de er på bakkeplan med dem. Det blir omtrent like mye spøk om dop mellom låtene som i musikken selv.

Og når de som forventet bruker scenen til å protestere, er det lutter øre. Selv fra dem som for bare sekunder siden hoppet hardt på hælene.

Som en del «våpenhvile-babyene», generasjonen født i årene rundt langfredagsavtalen i 1998, løfter Kneecap irsk republikanisme gjennom rap og hiphops subversive muligheter.

Det er ikke musikk som skal fortelle deg hvorfor den er viktig, men normaliserer normalen på eget språk og i egen kontekst – og spiller på den avvæpnede effekten ruspåvirket tilstand har.

På Øya blir det fandenivoldsk lek, alvor og stigende stemning.