– Har du sett Game of Thrones, spør Nikolai Schirmer.
– Du vet den der ismuren i nord? The wall?
Schirmer står på toppen av Store Kågtinden, 1228 meter over havet.
Rundt ham minner landskapet om George R. R. Martins univers.
Fjellsidene er stupbratte, mørke, og islagte. Et tungt skylag sperrer for sola og gjør lyset helt flatt.
Og ned gjennom muren av is og stein, går det en stripe med snø.
Store Kågtinden i Nord-Troms
Martin AndersenDenne stripa skal Schirmer kjøre.
Han legger utfor.
Men i det han skal sette første sving, løsner snøen under skiene hans.
I Norge driver du enten med langrenn eller med fotball, tenker Schirmer i oppveksten.
Men han brenner verken for nypreppede skispor, kunstgressbaner eller noe annet tenåringer på hans alder er opptatt av.
Ikke før han oppdager amerikanske skifilmer.
Det er tidlig 2000-tall, og Schirmer er i ferd med å tre inn i tenårene.
Ungdom går i baggy bukser og hettegensere, med Oasis og Röyksopp på MP3-spillerne.
Filmene Focused og Teddybear Crisis bergtar Schirmer og andre skientusiaster rundt om i verden.
Schirmer har stått på ski i alpinbakker her og der. Han misunner østlendinger for alle mulighetene som bare ligger en kjøretur unna.
Det er svære skianlegg og stolheiser i Trysil, Hemsedal og Hafjell som er skikjøring for tenåringen.
Dét har ingenting å gjøre med de snøkledde fjellene som stuper rett ned i fjordene hjemme i Tromsø.
Så oppdager Schirmer en ny verden. Du trenger ikke heis. Det er bare å gå opp på fjellet og kjøre ned.
Følelsen av å henge opp ned i lufta i sekunder før du lander på beina igjen.
Av skikkelig god snø.
Av å hoppe utfor en stor klippe og treffe bakken ti meter lenger ned.
Nikolai Schirmer på tur i november 2025.
Foto: Martin Andersen– Du får et ufattelig driv etter å jage disse korte øyeblikkene, hvor det kjennes som du lever på et helt annet nivå.
Skikulturen er dominert av ungdom og unge voksne, av lek og moro og frihet.
Det er litt anti-autoritært, tenker Schirmer.
– Folk gjorde akkurat som de ville. Og de fikk attpåtil betalt for det.
I dag er skikjøring og filmproduksjon livet hans, og han driver et firma som omsetter for millioner.
– I begynnelsen tenkte jeg at jeg skulle være en sånn skiboms som bare kjører ski for moro skyld. Nå setter jeg veldig pris på at det er noe mer, utover det som skjer umiddelbart ute i naturen.
Nikolai Schirmer og kompisen Vegard Rye på tur i Alpene i 2011.
Foto: PrivatOg fjellene utenfor stuevinduet i Tromsø? Det er fjell i verdensklasse.
– Jeg har kjørt i Patagonia, på Grønland, i Japan, i Alaska, nesten overalt hvor man kan kjøre på ski, forteller Schirmer.
Men de aller fineste fjellene finnes hjemme.
Hør hele intervjuet med Schirmer i podkasten Monsens Univers.
I Lyngen-området i Nord-Troms har skiturismen i flere år stått sterkt.
De siste 15 årene har to av tre skredulykker på topptur i Troms involvert utenlandske turister, ifølge NVE.
Mange kommer fra Alpe-landene, hvor snøskred er vanlig. Men forholdene i Troms er annerledes.
– Vi har den samme hvite snøen, men vinteren varer mye lengre her, forklarer Emma Julseth Barfod, gruppeleder for snøskredvarslerne i NVE.
Det gjør at turistene ikke nødvendigvis er like bevisst farene her i nord. Som et stort flakskred i en sørvent fjellside på våren.
Tilbake til Store Kågtinden i mars 2025.
Snøflaket som har løsnet under føttene på Schirmer forsvinner nedover fjellsiden.
Skikjøreren står trygt igjen på toppen.
Men vennene hans, Cody Townsend og Elyse Saugstad, har kjørt først og venter et stykke lenger ned.
De er begge profesjonelle og høyt anerkjente frikjørere. Og de har et lite barn sammen.
Foreldrene til Elyse er barnevakt. Hun vet at hun har fått en videomelding fra sønnen, men har ikke hatt tid til å se den ennå.
Nå dundrer snømassene ned mot de intetanende frikjørerne.
Schirmer vet at han må varsle, og at han har dårlig tid.
Siden vinteren 2014–2015 er 895 personer tatt av snøskred i Norge, ifølge tall fra NVE.
63 av disse har mistet livet.
De fleste hadde ski på beina. Og de fleste døde i mars.
Ikke fordi skredfaren er høyest da, men fordi det er da flest mennesker er ute i fjellet.
Og ingen steder i landet dør flere mennesker i snøskred enn i Troms.
Snittet for antall omkomne i Norge har ligget mellom seks og syv hvert år de siste ti årene, forteller Barfod i NVE.
– Utrolig nok, kan man si, fordi det er flere og flere som oppsøker skredterreng, sier hun.
– Det er egentlig ganske oppløftende at ikke flere omkommer.
Barfod tror det henger sammen med at de fleste er blitt flinke til å lese og forstå varslene og skredfaren.
Schirmer vet bedre enn de fleste hva som kan skje når du tar feil i vinterfjellet.
– Jeg er kjemperedd. Jeg har jo på ingen måte lyst til at det skal gå galt.
Frykten kommer i forkant.
Hva hvis jeg har tatt feil?
Hva hvis bakken bare gir etter under meg?
Og den er kommet med årene, etter å ha opplevd skred og hatt venner som mistet livet.
To ganger har han blitt tatt.
Det har kommet som en overraskelse, selv om han kjenner risikoen.
En enorm kraft innhenter deg bakfra. Massene jobber mot deg.
Og så mister du totalt kontrollen.
Det er som å bli tatt av en flodbølge.
Du blir dratt nedover fjellsida.
Snøen drar deg ned, kaster deg frem og tilbake som ei filledukke.
Du er over og under snøoverflaten om hverandre. Du trekker pusten og vet ikke om lungene vil fylles med luft eller snø.
Illustrasjon: Marit Henriette Skjævesland Gustavsen / NRK
Illustrasjon: Marit Henriette Skjævesland Gustavsen / NRK
Og så treffer du steiner, trær og vegetasjon.
– Du er så maktesløs. Kreftene er større enn deg. De gjør som de vil.
– Skredterreng er et dårlig læringsmiljø, sier Andrea Mannberg, professor i samfunnsøkonomi ved UiT og leder for Kompetansesenter for snøskred (CARE).
Gjennom evolusjonen har mennesker lært å naturlig frykte farlige situasjoner. Det gjør at vi er redde for slanger, ild, og høye stup.
Men vi har utviklet oss i varmt klima, hvor snø ikke var noe vi måtte forholde oss til.
– Så vi føler ikke automatisk på frykt når vi ser et heng på 37 grader dekket med pudder, forklarer Mannberg.
Tvert om, mange av oss vil synes at det er et vakkert syn.
Det er få som vet hvordan det føles å bli tatt av skred.
Men forskerne på CARE har intervjuet noen av dem, og funnene er tydelige.
– Før ulykken kunne de forstå og beskrive risikoen på et abstrakt nivå. Men etter ulykken, kjenner man det i magen.
I motsetning til hva mange tror, vil snøen helst bli liggende der den er, forklarer Mannberg.
Derfor kan vi ofte ta dårlige beslutninger ute i fjellet, uten at det går et skred.
– Det kan være bare flaks. Til slutt havner du i en situasjon hvor flaksen er brukt opp, sier professoren.
Schirmer vet at Cody og Elyse står et stykke lenger ned, dit snøflaket nå er på vei i full fart.
«Snøskred på vei ned fjellsiden», varsler han på sambandet. To ganger.
På forhånd har turfølget sett seg ut en trygg sone hvor Cody og Elyse skal stå.
Men hvor trygt er det egentlig?
Schirmer hører fotografen, som står på et annet trygt sted, på sambandet:
«Det kommer masse snø.»
«Det kommer jævla masse snø!»
Så blir det stille.
Schirmer aner ikke hva som skjer lenger nede i fjellsiden.
Mens han kjører ned, ser han hvordan de massive kreftene fra snøskredet har herjet gjennom renna. Snøen har sprutet opp langs kantene.
Først møter han fotografen, i god behold.
Men nede på det trygge stedet, er det ingen.
Et øyeblikk av fortvilelse.
Så ser Schirmer vennene stå på motsatt side av renna.
I siste liten har de flyttet seg dit.
I sekundene før snømassene passerte, tenkte Elyse på videomeldingen fra sønnen. Hun fryktet at hun aldri ville få vite hva sønnen sa.
Schirmer er lettet over at alle er trygge. Men han føler seg også skyldig.
– Jeg har så utrolig dårlig samvittighet. Det var jo jeg som hadde utløst snøskredet.
Schirmer er aller mest redd for situasjoner han ikke kan komme seg ut av.
Som skikjører gjør han hele tiden risikovurderinger, fra før han bestemmer seg for å dra på tur til han er trygt hjemme igjen.
– Jeg vurderer hele tiden om antakelsene vi gjorde oss før vi dro ut, stemmer overens med feltet. Så gjør vi alt vi kan for å minimere og unngå farene når vi først er der ute
Hvis du har gjort en feilvurdering av et heng og skredet allerede har gått, er det for sent.
– Da er du maktesløs, sier Schirmer.
Det er stort sett erfarne skikjørere som utløser og blir tatt i skred, forteller Barfod i NVE.
– Det henger jo sammen med at de eksponerer seg oftere for faren, sier hun.
– Selv om sjansen for å bli tatt av skred på en enkelt tur er liten, blir det ganske stor sannsynlighet for at et eller annet går galt hvis du er på ski hver dag gjennom hele vinteren i mange år.
Ifølge Barfod har det skjedd en tydelig utvikling i miljøet.
Skredfare er i dag ofte et sentralt tema i de største skifilmene.
Respekt og forståelse for faren er en forutsetning for å bli tatt på alvor.
Hun har inntrykk av at de som kjører så ekstremt som Schirmer, er gode til å vurdere farene og velge tur etter forholdene.
– Men de utsetter seg for veldig stor risiko. Det er det ikke tvil om.
Den profesjonelle frikjøreren og filmskaperen sitter i et podkaststudio sammen med eventyrer Lars Monsen, i innspilling til podkasten Monsens univers.
De to har noe til felles: Det de elsker å holde på med, og som de attpåtil livnærer seg av, setter dem av og til i livsfarlige situasjoner.
Eventyrer Lars Monsen har et helt annet forhold til frykt.
– Mitt ærlige svar er at jeg ikke er redd, sier han.
– Jeg kan kjenne at pulsen øker når jeg er i fare, men jeg føler meg bare så levende som jeg aldri ellers gjør.
Monsen kjenner at alle sansene er på når han opplever å være i fare. Og istedenfor å fryse til, blir han løsningsorientert.
– Det handler om å få kontroll på situasjonen, selv om pulsen er så høy at det kjennes som at hjertet skal falle ut av kjeften på deg.
– Du må tenke rasjonelt og huske på hvordan du har forberedt deg på slike situasjoner i forkant.
Mennesker har ulike drivkrefter og preferanser, sier professor Mannberg ved UiT.
– Noen liker følelsen av å ta risiko, andre liker den ikke i det hele tatt.
Å frykte noe, men så tørre å gjøre det likevel, kan for veldig mange gi en positiv følelse.
– Hvis det ikke hadde vært vanskelig i det hele tatt, hvis det ikke hadde vært noen risiko for å tryne, så ville det ikke vært like gøy. Da kunne hvem som helst ha gjort det.
Schirmer og Monsens forskjellige opplevelser av fare er ikke overraskende for professor Mannberg ved UiT.
– Vi snakker iblant om instrumentell risiko, som handler om at man innser at man må utsette seg for fare for å få gjøre det man ønsker.
Skredrisikoen er instrumentell, mener hun.
– Jeg tror ikke at det er noen som liker skredrisiko. Vi syns det er verdt å eksponere oss for den for å få være ute i fjellet, men kunne vi fjerne den, ville vi gjort det.
Når Monsen beskriver følelsen av å være ekstra levende i farlige situasjoner, er det noe annet, tror Mannberg.
– Schirmer snakker om en risiko han må akseptere at er der.
Hvordan lever man med frykten over tid?
Ifølge Schirmer avlyser han mer enn ni av ti turer på grunn av for høy risiko.
I lange perioder holder han seg helt unna skredterreng fordi det er for farlig.
For Schirmer vil frykten alltid være der.
– Vi jobber alltid med informasjon som ikke er total. Vi gjør antakelser, forklarer han.
– For meg er det en stoisk øvelse å akseptere at jeg ikke kan være 100 prosent sikker. Og å akseptere at hvis det nå går galt, så er det også OK.
Schirmer vet hva det koster å ta feil i fjellet. På en av mange turer i Lyngsalpene feilberegner han snølaget og treffer en stein på vei ned.
Skiene stopper, men kroppen fortsetter.
Hode-bein, hode-bein nedover fjellsida.
Han knekker ansiktet. Blør fra ørene. Knekker hånda på tre plasser. Ryker akillesen.
Og så stopper det.
– Wow, jeg er i live, tenker han umiddelbart.
Men han er skadet, og må ha hjelp.
Redningsmannen som senkes ned fra helikopteret har med seg en oppblåsbar båre.
«Nå skal jeg vakuumpakke deg som et stykke kjøtt», husker Schirmer at han sier.
Så heises han opp og flys til Universitetssykehuset Nord-Norge.
En av dem som rykker ut når det går galt i fjellet, er Fredrik Munkvold Hammer, skredleder i Norsk Folkehjelp Tromsø.
Mellom 10 og 20 ganger i løpet av vintersesongen kalles han ut på henteoppdrag og snøskred i Tromsø-området. De fleste av disse er knyttet til skikjøring.
– Vi tenker ikke: Det her burde du ikke ha gjort. Det har skjedd, og nå skal vi løse oppdraget.
Ved en skredhendelse er det ikke uvanlig at 20–30 personer fra redningstjenestene møter opp. De fleste av dem er frivillige.
Redningsfolk i sving etter snøskredet fra Pollfjellet i Lyngen 18. mars 2025. En kvinne omkom i skredet.
Foto: Ole Morten Isaksen /Norsk Folkehjelp– Skred går ofte når det er farlige forhold ute. Det betyr også farlige forhold for oss som bidrar i redningsaksjonen, sier Hammer.
Hele vinteren er han klar for å rykke ut på kort varsel.
Hammer har forlatt bursdager, kompiskvelder og middager med kona for å redde folk i fjellet.
Hva driver ham?
– For min del er det å komme frem til en person som sitter skadet i fjellet, og så si: Hei, jeg heter Fredrik. Jeg er her for å hjelpe deg. Å se ansiktsuttrykket deres, og lettelsen og tryggheten når noen har kommet for å hjelpe dem.
For mange er nok den største drivkraften å føle seg som en viktig del av redningsberedskapen, tror Hammer.
Når helikopteret ikke kan fly på grunn av dårlig vær, er det de frivillige som rykker ut.
– Vi er tømrere, lærere, butikkarbeidere, bankansatte og mye annet, som forlater jobbene våre når noen ringer og ber om hjelp. Vi har et liv på siden av frivilligheten.
Hammer er ikke i tvil om at alle som havner i ulykker i fjellet må forsøkes reddes.
– Vi skal gjøre alt vi kan. Men vi kan ikke love at vi kommer uansett. Vi kan ikke risikere livet vårt, vi er også nødt til å tenke på egen sikkerhet og på dem vi har hjemme.
– Snøskred er også utfordrende fra samfunnets perspektiv, sier professor Mannberg ved UiT.
Selv om skikjøreren har tatt et informert valg og er klar over risikoen for seg selv, så får ulykkene også konsekvenser for andre.
Skred kan stenge veier, treffe folk, ødelegge skog og bygninger.
Og redningsaksjonen koster masse ressurser.
– Men også i traumer for dem som skal grave opp den som er tatt av skred. Og ikke minst for de pårørende, sier Mannberg.
Traumene kan ramme ut over dem som er direkte involvert, forklarer professoren.
– Vi snakker om at hele samfunnet i Lyngen er lett traumatisert fordi det har vært så mange ulykker der. Det er også et viktig perspektiv inn i dette.
Schirmer vet ikke hva det kostet å redde ham den dagen i Lyngen.
Han fikk ingen regning i posten.
– Jeg betaler skatt, sier han.
I sosiale medier spør folk seg: Hvorfor skal det offentlige betale for å redde folk som bevisst oppsøker farlige fjellsider?
Schirmer sammenligner det med behandling av røykere som får kols eller lungekreft.
– Mennesker gjør masse dumme ting som medfører risiko. Og noen av de tingene gir også mye positivt.
– Selvfølgelig skal folk som røyker, få behandling, men på samme måte mener jeg at folk som blir redda i fjellet, selvfølgelig må de bli redda.
– Du vet at du kan dø av det du driver med. Hvorfor er det verdt det?
– Nei, man må jo leve så det svir, da. Det er én ting som er sikkert i livet, og det er at du skal dø.
Publisert 02.04.2026, kl. 10.18 Oppdatert 02.04.2026, kl. 10.40

































English (US)