Lovet endringer etter Mina og Mille: – Frykter flere barn vil dø

– Jeg var livredd da de bodde hjemme, men jeg var enda mer redd da de var på institusjon.

Kirsti Skogsholm er mor til tvillingene Mina og Mille (16), som ble funnet livløse i en bolig i Spydeberg i januar 2023.

Tvillingene døde mens de var under oppfølging av barnevernet og helsevesenet.

Siden den gang har regjeringen lovet forbedring.

Men tre år senere ringer telefonen hennes fortsatt.

Skogsholm har tatovert «Mina og Millen min» på armen. Det pleide hun å kalle tvillingene.

Foto: Frid Hildridatter Brox / NRK

I den andre enden sitter fortvilede foreldre i nøyaktig samme situasjon som hun selv var i.

– De fleste som tar kontakt kjenner på den totale håpløsheten om at systemet fortsatt ikke klarer å jobbe sammen, forteller hun.

Nå etterlyser Skogsholm handling – ikke bare ord.

Sommeren 2020 utviklet søstrene alvorlige spiseforstyrrelser. Senere fikk de adferdsproblemer og begynte å eksperimentere med rus.

De siste to årene de levde, var de innom tolv ulike institusjoner.

Skogsholm takket ja til akuttplassering i håp om hjelp, men det ble ikke slik hun hadde sett for seg

– Det føltes som et svik. Jeg gikk fra å være livredd for at jentene mine skulle sulte i hjel, til å bli livredd for at de skulle dø av rus.

– Klarer ikke endre kurs

Det er ikke bare Skogsholm som roper varsku.

Barnevernsleder i Nordre Aker i Oslo, Espen Søreng, advarer om at det ikke har skjedd nok etter Mina og Mille-saken.

Fontene har også omtalt saken.

Barnevernet i Oslo er organisert annerledes enn i resten av landet. Kommunen har selv ansvar for alle oppgaver. I resten av Norge er ansvaret delt mellom kommunene og Bufetat.

– I Oslo gjør vi nøyaktig det samme som før. Selv om vi ser hva som er i ferd med å skje, klarer vi ikke å endre kurs, sier Søreng.

Han mener at både foreldre og barnevern får ansvar for barn med så store og sammensatte utfordringer at de mangler forutsetninger for å hjelpe dem.

Opplever du at disse barna er trygge hos barnevernet?

– Nei, det gjør jeg ikke, sier han kontant.

– Jeg tror flere barn kommer til å dø.

Altfor høy risiko

Ifølge Søreng havner barn med store, sammensatte behov ofte mellom to stoler: barnevernet og helsevesenet.

Han forklarer at én tjeneste gjerne blir sittende med ansvaret alene og må prøve å dra i gang de andre.

– Psykiatrien mangler tilstrekkelig behandlingskapasitet. Fordi systemet i stor grad baserer seg på poliklinisk oppfølging, fanger man ikke opp barna med størst behov. Disse havner ofte på barnevernsinstitusjoner som mangler forutsetninger for å ivareta dem.

Barnevernet og helsevesenet forholder seg til ulike lovverk.

På en barnevernsinstitusjon har man for eksempel ikke lov til å bruke tvang ved spising. Det kan man i psykiatrien.

På barnevernsinstitusjonene har man som hovedregel åpne dører. Det passer ikke alltid før en ungdom er stabilisert.

Ulikt lovverk gir ansatte ulike forutsetninger for å ivareta barna

– Det er en altfor høy risiko for at det går gærent, sier Søreng.

Viktig å være utålmodig

Erik Stene, som ledet barnevernsinstitusjonsutvalget, er ikke helt enig med barnevernslederen.

– Selv om det ikke går så raskt, så har det skjedd viktige endringer etter Mina og Mille-saken, forklarer han.

Stene viser til at Stortinget i juni 2025 stilte seg bak dette:

• En helt ny innretning for institusjonene
• Egne helseteam skal bistå barnevernsinstitusjoner
• Spesialisert rusbehandling skal overføres til helse

For Stene handler det mest om hvor raskt omstillingen går, og om politikerne faktisk tør å satse på investeringer i bygg, kompetanse og kvalitet.

Da må det en langsiktig og forpliktende plan til.

– Det er fortsatt sånn at de med størst utfordringer er de som vi strever mest med, og de som blir flyttet mest. Det er viktig å være utålmodig på vegne av barna, sier han.

Han etterlyser mer robuste institusjoner, færre flyttinger og god og tilgjengelig helsehjelp, samt ansatte som ser barnas ressurser, ikke bare problemene.

Endring tar tid

Barne- og familieminister Lene Vågslid (Ap) innrømmer at tjenestene kan ha utfordringer med å gi god nok hjelp til barn med store og sammensatte behov.

– Det har vi ansvar for å gjøre noe med, forklarer hun.

Vågslid understreker at departementet derfor har løftet samarbeidet mellom helsesektoren og barnevernet til en av sine viktigste prioriteringer.

Men endring tar tid.

Etter at Mina og Mille døde har regjeringen gitt mer penger til barnevernet.

– Disse midlene skal blant annet gå til å teste ut et nytt institusjonstilbud der barn får mer tilpassede tjenester og slipper unødvendige flyttinger, og til etablering av helseteam som er tilknyttet alle barnevernsinstitusjoner, opplyser ministeren.

Evig savn

Til tross for mange løsninger og rapporter om alt som kan bli bedre, opplever ikke Skogsholm at det har skjedd store endringer.

– Det er det som er så frustrerende, sier hun.

Det har kostet mye for tvillingmammaen å være åpen om saken. Hun blir ofte gjenkjent, og mange kjenner nå hele historien hennes.

Likevel har det vært viktig.

– Jeg hørte ikke om andre i samme situasjon da Mina og Mille var syke. Det savnet jeg.

I et intervju for noen år siden uttalte Skogsholm at hun fryktet hun aldri ville kjenne glede igjen. I dag har hun det bedre.

– Det er ikke lenger bare vondt. Jeg kan le, ha det gøy og leve et helt greit liv.

Men sorgen og savnet etter Mina og Mille vil alltid være der.

– Innimellom kan jeg sitte og se på bilder av dem. Så kan jeg tenke at jeg aldri skal få se dem igjen. Aldri klemme dem, aldri snuse på dem. Det er brutalt.