1 day ago
1
Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren. For noen uker siden kunne vi lese om Elin på 24 år som var ferdig med bachelorgraden i sosialt arbeid i juni i fjor, men som ikke får jobb til tross for at hun har søkt nærmere 50 stillinger både heltid, deltid og vikariater – uten hell. Uten jobb har hun ikke råd til bolig og er nødt til å flytte hjem igjen til pikerommet med en følelse av å ha mislyktes og at det ikke er bruk for henne. Problemet er at Elin ikke er noe enkelttilfelle. En annen som har stått fram er Julie, som har både mastergrad og to bachelorgrader, og som har søkt 200 jobber det siste året og kun blitt kalt inn til intervju fire ganger, men null jobb. Mange av jobbene er det 500 søkere til. Problemet er at Julie heller ikke er alene. Kenneth fullførte i fjor mastergrad i statsvitenskap med gode karakterer, og nå, et halvt år senere, sitter han hjemme og leter fortsatt etter jobb. I starten søkte han kun på stillinger som var relevant for utdanningen hans. Etter hvert har han utvidet søkefeltet betraktelig både når det gjelder fagområde og stillingsprosent. Han har bl.a. søkt flere tilkallingsstillinger i butikk uten resultat. Vi har nå en generasjon unge som har gjort alt riktig. De har gjort akkurat det vi politikere har bedt dem om. De har tatt en utdanning, og de er ikke late, de er ikke dumme. De har bare havnet i et system som ikke holder det det lover. For Elin, Julie eller Kenneth hjelper det lite med Arbeiderpartiets nye ungdomsløft eller Navs ungdomsgaranti. Vi trenger helt andre tiltak og nye virkemidler. Vi må rett og slett bake kaken større, skape mer og gi flere unge muligheter. Løsningen er ikke nye garantier uten reelt innhold, men å legge til rette for mer innovasjon, økt verdiskaping og en politikk som heier på dem som skaper flere jobber. Regjeringens foreløpige svar har vært å beskatte dem ut av landet. Hva er statsrådens beskjed til Elin, Julie og Kenneth?
Datert: 25.03.2026
Besvart: 25.03.2026 av arbeids- og inkluderingsminister Kjersti Stenseng
Spørsmål
Guri Melby (V): Mitt spørsmål går til arbeids- og inkluderingsministeren.
For noen uker siden kunne vi lese om Elin på 24 år som var ferdig med bachelorgraden i sosialt arbeid i juni i fjor, men som ikke får jobb til tross for at hun har søkt nærmere 50 stillinger både heltid, deltid og vikariater – uten hell. Uten jobb har hun ikke råd til bolig og er nødt til å flytte hjem igjen til pikerommet med en følelse av å ha mislyktes og at det ikke er bruk for henne. Problemet er at Elin ikke er noe enkelttilfelle.
En annen som har stått fram er Julie, som har både mastergrad og to bachelorgrader, og som har søkt 200 jobber det siste året og kun blitt kalt inn til intervju fire ganger, men null jobb. Mange av jobbene er det 500 søkere til. Problemet er at Julie heller ikke er alene.
Kenneth fullførte i fjor mastergrad i statsvitenskap med gode karakterer, og nå, et halvt år senere, sitter han hjemme og leter fortsatt etter jobb. I starten søkte han kun på stillinger som var relevant for utdanningen hans. Etter hvert har han utvidet søkefeltet betraktelig både når det gjelder fagområde og stillingsprosent. Han har bl.a. søkt flere tilkallingsstillinger i butikk uten resultat.
Vi har nå en generasjon unge som har gjort alt riktig. De har gjort akkurat det vi politikere har bedt dem om. De har tatt en utdanning, og de er ikke late, de er ikke dumme. De har bare havnet i et system som ikke holder det det lover. For Elin, Julie eller Kenneth hjelper det lite med Arbeiderpartiets nye ungdomsløft eller Navs ungdomsgaranti. Vi trenger helt andre tiltak og nye virkemidler. Vi må rett og slett bake kaken større, skape mer og gi flere unge muligheter.
Løsningen er ikke nye garantier uten reelt innhold, men å legge til rette for mer innovasjon, økt verdiskaping og en politikk som heier på dem som skaper flere jobber. Regjeringens foreløpige svar har vært å beskatte dem ut av landet.
Hva er statsrådens beskjed til Elin, Julie og Kenneth?
English (US)