Nå skal Levi få leke

– Jeg kan alle bokstavene i alfabetet, sier seks år gamle Levi.

Konsentrert drysser han glitter over den lille papirhanda han har klippet ut.

Klokka er ni, og de 22 smårollingene ved Bossekop skole i Alta er i gang med livets tredje skoledag.

Levi forteller at han kan skrive mange navn. På spørsmål om han liker bokstaver, sier han:

– Ikke såå veldig. Men jeg liker å holde på med kunst.

Klasserommet til Levi er delt opp i to soner. En for pultene, og en for leker og bøker.

1. trinn har en time lek på timeplanen hver dag, både organisert og frilek.

– Også har vi spontane lekeavbrekk gjennom dagen, dersom vi ser at elevene trenger det, sier kontaktlærer Trine Soini Johansen.

Men slik har det ikke alltid vært. Lenge var leken borte fra norske klasserom.

Rundt årtusenskiftet ble nemlig politikerne skremt av den internasjonale undersøkelsen Pisa.

Den viste at norske skolebarn skåret litt under snittet i regning og skriving, og langt dårligere i lesing.

– Dette skapte reaksjoner, sier Peder Haug, professor ved Høgskolen i Volda.

Heretter skulle det bli andre boller.

I 2006 ble Kunnskapsløftet innført.

Det var en plan for skolen der målet blant annet var at elevene skulle lære, testes og kartlegges helt fra første trinn.

– Og dermed forsvant leken ut, sier Haug.

Han mener dette har gitt grobunn for mange av problemene i norsk skole.

Da seksårsreformen ble innført, ble leken ansett som svært viktig for seksåringene.

Ikke bare det. Den var en forutsetning for å la dem starte på skolen tidligere.

Men betyr ett år fra eller til så mye, da?

Ja, mener Trude Højfeldt, familie- og psykoterapeut.

– Leken er barnas språk, mer enn noe annet. Leken er barnas «arbeid», barnas innerste alvor. Det er her de lærer seg selv å kjenne, sier hun.

Ikke minst er rolleleken viktig, mener hun.

– Her lærer de å samarbeide, ta hensyn til hverandre, forstå ulike perspektiver og bearbeide følelser.

– Det er en viktig og avgjørende arena for å utvikle empati, kommunikasjon, problemløsning og kreativitet.

Hun sier at seksårsreformen sikkert hadde gode intensjoner.

Men:

– I praksis har det blitt mer skole enn lek. Slik jeg opplever det, har det gått utover barns trivsel, utvikling og læring, sier hun.

Før 1997 gikk ikke seksåringene på skolen. De var enten i barnehagen, hjemme eller hos dagmamma.

Elevene hadde helt ulike utgangspunkt for å møte skolehverdagen. Dette ville man utjevne.

I 1997 ble Reform 97, eller seksårsreformen, innført. Nå skulle norske barn gå 10 år på skolen, i stedet for ni.

Og timetallet har ikke stoppet å øke.

Forskning fra NTNU viser at elevene har fått 1359 flere timer på skolen siden 80-tallet.

Det tilsvarer to ekstra skoleår.

– Det store spørsmålstegnet i norsk skole er hvorfor all denne undervisningen ikke gir bedre resultater, sier Peder Haug.

Han forteller at vedtaket om seksårsreformen satt langt inne, og det var mange kompromiss som måtte inngås.

– Et av de viktigste var en formulering om at man skulle ha med det beste fra barnehage og skole, sier Haug, som ledet evalueringen av Reform 97.

Stortinget bevilget penger, slik at skolene kunne utformes for å ta imot de små.

Men så kom de internasjonale undersøkelsene, og «spesialbehandlingen» av seksåringene forsvant mer eller mindre.

Det bekrefter Elisabeth Bjørnestad, professor ved Oslo Met, som har vært med på å evaluere Reform 97.

Bjørnestad forteller at da seksåringene startet på skolen, var det satt av egne ressurser til dem.

– I tillegg skulle førsteklasse bestå av både en førskolelærer og en lærer. Dette var viktig for at man best mulig kunne tilrettelegge for både lek og læring, sier hun.

Men utover på 2000-tallet ble kravene skjerpet. For å kunne undervise på 1. trinn måtte barnehagelærerne ha ekstra utdanning.

– Dette førte til en drastisk reduksjon av barnehagelærere i skolen, forteller Bjørnestad.

Før seksårsreformen ble innført for alle, var den testet ut i 42 kommuner.

Linda Flage er født i 1983 og var med i forsøkskullet på Komsa skole i Alta i 1989.

– Da vi startet, var det noe helt annet enn det som ble tilfellet senere. Vi lekte og forsket oss frem til kunnskap, sier Flage.

Som voksen ble hun lærer på første trinn.

– Jeg så jo at det hadde endret seg veldig i forhold til hvordan det var da jeg begynte på skolen. I dag skal man ha lært to bokstaver i uka, og helst hele alfabetet før jul, sier hun.

– Hvordan taklet seksåringene «dine» skolehverdagen?

– Det var vanskelig for dem å sitte i ro. Mange ble lei seg, og noen fikk prestasjonsangst.

– Hvordan kom det til uttrykk?

– De begynte å vandre rundt i klasserommet, og noen gikk ut av klasserommet. Det ble mer tøysing og uro. Så de som syntes det var vanskelig, de fikk jo mer utagerende adferd, sier hun.

– Vi har gjort et stort eksperiment, uten å være klar over konsekvensene. Det får vi nå svi for, sier Peder Haug.

Han mener man i jakten på de gode resultatene i noen få fag, har mistet helheten.

– Det å utvikle hele mennesket handler ikke bare om lesing og regning, sier han.

I vår publiserte NRK en sak om den økende volden i skolen. Her snakket vi med mor til en gutt som hadde utviklet voldelig adferd over tid.

«Samuel» startet på skolen som femåring, og moren har tenkt mye på at han var for umoden da han begynte.

Når han ikke klarte å sitte i ro, begynte han å vandre rundt og forstyrre de andre.

Skolen maktet ikke med sine ressurser å hjelpe gutten til å bli mottakelig for læring, og problemene ballet på seg.

– Jeg føler at sønnen min er en byrde for klassen, sa moren til NRK.

Les hele saken om Samuel nederst.

Peder Haug mener barn som «Samuel» har blitt skadelidende i en skole preget av høyt læringspress og mindre lek.

– Ja, helt åpenbart. Det ser vi spesielt i omfanget av ADHD-diagnoser i kjølvannet av Reform 97.

Han påpeker at de som har størst sjanse for å få diagnosene, er de som er født seint på året, og det er flere gutter enn jenter.

– Det betyr at det er elevenes modning som i stor grad forklarer diagnosene for denne aldersgruppen.

– Og da kan man si det så enkelt som at skolen stiller dem overfor krav de ikke er i stand til å møte.

Trude Højfeldt sier at hun i sin jobb møter mange barn og unge med lav selvfølelse, lav selvtillit og lav mestringsfølelse.

– Dette fører ofte til angst, bekymringer og usikkerhet for hvem de er og hva de skal bli.

Hun sier at årsakene til økningen i psykiske lidelser ikke kan forklares med tidlig skolestart alene.

– Men for altfor mange unge mennesker mener jeg det er en del av forklaringen, sier hun.

Både Reform 97 og Kunnskapsløftet hadde sosial utjevning som et viktig mål.

Men forskning har vist at reformene ikke har virket utjevnende. Verken faglig eller sosialt.

Fem år etter Kunnskapsløftet viste en Nova-rapport at forskjellene tvert imot hadde økt.

De som allerede hadde gode karakterer, fikk nå flere seksere, mens de som slet fra før, var blitt dårligere.

Forskerne har en teori om at Kunnskapsløftet traff dem med høyt utdannede foreldre best, og at dette kan forklare resultatene.

Sosialt var forskjellene like store som før. Her fastslo man at foreldrenes bakgrunn og utdanningsnivå var det som betydde mest.

Så – har skolebarna blitt flinkere til å lese, skrive og regne?

– Det ikke er så enkelt å måle ferdigheter over tid, sier Rachel Ekren, seniorrådgiver ved seksjon for utdanning og kulturstatistikk hos SSB.

Ekren viser imidlertid til en rapport fra Frisch-senteret. Der er hovedfunnet at elevene har blitt bedre i engelsk, men noe dårligere i regning og lesing siden 2016.

PIAAC-undersøkelsen viser at i aldersgruppen 16–19 år er ferdigheter i tallforståelse bedre i 2022 enn de var i 2011.

– Men vi kan ikke se en tilsvarende forbedring i leseforståelse, sier Ekren.

Dette samsvarer med Pisa-undersøkelsene fra både 2018 og 2022.

Peder Haug mener det er et stort tankekors at man har pøst på med mer undervisning og mer testing uten at det har gitt nevneverdig bedre resultat.

– Hvorfor, spør han retorisk.

– Min forklaring er at man i skolepolitikken har vært altfor ensidig opptatt av å dyrke akademiske prestasjoner, i et veldig begrenset antall fag.

– Og så har man glemt at barn er barn.

Femteklassingene på Bossekop skole får fortsatt være barn.

– Det er mye lettere å sette seg ned igjen etter at man har hatt en time med lek, sier Henrik.

10-åringene har fått leke helt siden de startet i første klasse.

– Hvis vi har en time som ikke er så gøy, så vet vi at etter denne timen, og hvis vi jobber bra, så får vi leke etterpå, sier Nora Hermine.

Henrik synes ikke de er for gamle til å leke.

– Man blir aldri for gammel. Leke kan man gjøre til man dør.

Nina Leonardsen er læreren deres. Hun har barnehagelærerutdanning i bunn og har fulgt klassen helt siden 1. trinn, med unntak av i fjor.

Sammen med kollega Sara Hunsdal Pedersen har hun fra starten av vært bevisst på å prioritere lek i undervisningen.

Hunsdal Pedersen sier at de i starten kunne bli stresset for at ikke de ville klare læringsmålene.

Dette har vært ubegrunnet.

– De faglige resultatene skiller seg ikke fra andre klasser, sier Leonardsen.

Hunsdal Pedersen mener lekende barn også er trygge barn. Og trygge barn lærer lettere.

– Jeg ser jo også hvor inkluderende og rause elevene i denne klassen er med hverandre, sier hun.

Lærer-duoen mener gevinsten også merkes når de skal sette seg ned og lære ved pulten.

– Vi har lite uro i klassen. Så den tiden vi har brukt på lek, den vinner vi kanskje igjen ved at vi ikke trenger å bruke mye tid på konflikthåndtering og å roe ned, sier Hunsdal Pedersen.

I 2020 innførte den borgerlige regjeringen en revidert utgave av Kunnskapsløftet, Fagfornyelsen.

Planen legger mer vekt på praktiske oppgaver og variert undervisning. Lek er også nevnt spesifikt.

Hunsdal Pedersen og Leonardsen mener det er lettere for lærere å våge å slippe leken løs når de har politikerne med seg.

For de har merket seg at lek i skolen har blitt noe samtlige politiske parti anerkjenner og mener er verdifullt.

– Jeg tror det handler om at man har erkjent at de faglige resultatene ikke har blitt noe bedre.

– Tvert om er leseferdighetene dårligere enn før. I tillegg har det blitt mer mobbing og mer skolevegring, sier Leonardsen.

Partiet Høyre har fått mye av «skylda» for at leken har blitt nedprioritert, og at skolen er blitt for teoretisk etter Pisa-sjokket.

I dag sier Mathilde Tybring-Gjedde, stortingsrepresentant for Høyre, at de ikke ser noen motsetninger mellom lek og læring.

Hun mener Kunnskapsløftet fra 2006 har vært viktig, og at det å lære barn å regne, skrive og lese tidlig er noe man ikke kan ta lett på.

– Det er 15.000 elever som ikke klarer å lese når de går opp til 10. klasse. Det er 18. 000 elever som ikke klarer å regne skikkelig.

– Så det er ingen tvil om at det trengs et læringsløft i norsk skole, sier hun.

Hun og Høyre vil ha flere yrkesgrupper inn i skolen, slik som sosialarbeidere, miljøarbeidere og helsesykepleiere.

– Mens Arbeiderpartiet vil bruke 10 milliarder på skolemat og heldagsskole, så vil Høyre bruke penger på å styrke laget rundt eleven, sier Tybring Gjedde.

Hun fastholder at testing og kartlegging må til.

– Det mest usosiale man kan gjøre, er å la en elev gå mange år før man for eksempel finner ut at eleven har dysleksi. Da har jo eleven kanskje mistet mestringsfølelsen og troen på seg selv.

– Så jeg vil advare mot å svinge pendelen så langt at man ikke lenger forstår viktigheten av lesing og regning de første årene.

Øyvind Jacobsen, statssekretær i Kunnskapsdepartementet for Arbeiderpartiet, mener Høyre virker panisk i skolepolitikken.

Han viser til at Høyre ønsker ytterligere en skoletime ekstra per dag.

– En time verken lærere, foreldre eller ungene selv vil ha, og som vil koste skattebetalerne nærmere 4 milliarder ekstra årlig, sier han.

Han påpeker at dette vil kreve mange flere lærere, i en tid der skolen mangler kvalifiserte lærere.

Og mens partiene krangler, er det stadig flere skoler som henter leken tilbake.

I Tønsberg skal alle førsteklassinger få leke halve skoledagen, mens i Trondheim er Åsvang skole inne i sitt femte år av prosjektet «Bedre skolestart».

Peder Haug har fulgt seksåringene helt siden forsøksprosjektet for 40 år siden.

Han mener vi har mistet en sakte og mer gradvis utvikling fra å være et lite barn til å bli en stor elev.

– Og med det er forutsetningene for videre læring og utvikling endret for dem som takler denne overgangen dårlig, sier han.

Haug vil ha mer lek og en mer praktisk skole.

Når han nå ser at skoleledere og lærere tør å ta i bruk leken igjen, blir han varm om hjertet.

Men han tar ikke helt av:

– Jeg er vant med at i utdanningspolitikken er det veldig lett å love. Men det er mye vanskeligere å gjennomføre.

– Så jeg kan godt si at jeg er optimist, men hva det betyr og hvordan dette blir gjort, er jeg mer usikker på.

Friminuttet ved Bossekop skole i Alta er over. På førsteklasserommet har elevene tatt frem matboksene.

– Jeg har med druer og kiwi.

– Jeg har banan.

– Se, der er en flue oppe i taket.

Tvillingene Signe og Ylva sitter i lag på bakerste rad.

Småjentene forteller sjenert om forventningene til skolen.

– Vi skal lære å lese og skrive og regne ... og så får vi leke, sier Signe.

– Å ja? Er det noen som har sagt det til dere at dere får leke, eller har dere oppdaget det selv?

– Vi har oppdaget det selv, sier Ylva.