Null stress med Onlyfans?

2 hours ago 2

TURID SUSANNE FJØRSTAD

Student

Jeg husker første gangen jeg så en video på Tiktok der en ung jente fortalte om hvor mye hun fikk utbetalt den måneden - fra Onlyfans.

Summen tilsvarte nesten en hel årslønn her i Norge. Kommentarfeltet var fullt av heiarop.

«This is feminism», skrev noen.

«I want to be like you when I grow up», skrev andre.

Jeg kjente på en uro som har blitt sterkere med årene: Når ble salg av seksualitet på nettet en seier for kvinnefrigjøringen?

I dagens samfunn ser vi en økende normalisering og etterspørsel etter innhold fra plattformer som Onlyfans – en tjeneste hvor man betaler for tilgang til seksuelt ladede bilder og videoer.

For å registrere seg som kreatør må man minst være 18 år, og de aller fleste som selger slikt innhold er unge kvinner.

På Tiktok, særlig i USA, florerer det av unge jenter som viser frem luksuriøse livsstiler
finansiert av Onlyfans: dyre hus, eksklusive biler og designerklær.

Et eksempel er «The Bop House», en konto bestående av syv unge kvinner, alle kreatører av Onlyfans.

Disse jentene tjener elleville summer og fremstiller et liv få andre kan relatere til.

For mange er dette inspirerende – men vi må spørre oss: Hva er prisen?

Denne utviklingen er ikke begrenset til USA.

Også her i Norge ser vi spor av den samme trenden.

Flere norske influencere har lenker til Onlyfans i sine profiler, samtidig som livsstiler basert på salg av seksuelt innhold promoteres.

Melina Johnsen, kjent fra realityserien «Ex on the beach», har ifølge skattelistene tjent over en million på plattformen.

Selv om fenomenet ikke er like ekstremt som i USA, bør vi ta det på alvor.

USA viser oss et skremmende eksempel på hvor normaliseringen kan føre: 19-åringer som tjener millionbeløp av å selge seksuelt innhold, i en kultur hvor kropp er blitt en handelsvare og seksualitet en forbruksvare.

Er det virkelig dit vi ønsker at samfunnet vårt skal gå?

Onlyfans blir ofte pakket inn i en feministisk fortelling om «frigjøring» og «egenmakt».

Det høres jo perfekt ut: Kvinner bestemmer over sine kropper, og kapitaliserer på egen seksualitet.

Men dette overser en brutal virkelighet.

Tusenvis av unge kvinner i verden tvinges hver dag inn i sexarbeid – ikke på grunn av valg, men på grunn av nød, vold og utnyttelse.

Å fremstille salg av egen kropp som et feministisk fremskritt blir absurd når vi vet at majoriteten av
verdens kvinner i sexindustrien er der mot sin egen vilje.

Selvfølgelig handler feminisme om retten til å bestemme over ens egen kropp. Retten til abort.

Retten til å si ja – og nei.

Men Onlyfans er ikke kun et personlig valg.

Det er en del av en global industri der etterspørselen etter seksuelt innhold stadig vokser, en industri som tjener penger på objektiviseringen av kvinnekroppen.

Det er umulig å overse at menn spiller en stor rolle i dette.

Etterspørselen kommer ikke fra et vakuum. Fakta viser at menn hovedsakelig finansierer plattformer som Onlyfans, og holder industrien i live gjennom sitt forbruk.

Hver gang det betales for seksuelt innhold, forsterkes en global industri som i mange tilfeller er knyttet til menneskehandel, utnyttelse og vold.

Dette handler ikke bare om individuelle valg, men om strukturer som fremmer misogyni, maktmisbruk og objektivisering – strukturer som alltid har begrenset kvinners frihet.

Menn må ta sin del av ansvaret. Men vi må også, som samfunn og som kvinner, tørre å ta ansvar for hvilke narrativer vi fremmer.

Ikke alle valg er frigjørende bare fordi vi sier de er det.

Så, ekte frigjøring kommer ikke fra å selge seg inn i et system som allerede lever av å objektivisere kvinner.

Ekte frigjøring handler om å skape et samfunn der verdien til kvinner ikke måles i kropp, seksualitet eller forbrukerappell – men i hva vi kan, hvem vi er, og hva vi kan bidra med.

Vi kan ikke la markedskrefter definere feminisme.

Vi kan ikke akseptere at kommersialiseringen av seksualiteten til kvinner pakkes inn som «egenmakt» og dermed selges videre til neste generasjon.

Onlyfans og moderne «sex work» er ikke kvinnefrigjøring.

Det er en fortsettelse av de gamle, undertrykkende strukturene i en ny og polert innpakning.

Og vi må tørre å si det - høyt.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no. Unge meninger-prosjektet er finansiert med støtte av Stiftelsen Tinius. Les mer.

Read Entire Article