Også nordmenn deltok i slavehandelen

Denne artikkelen er produsert og finansiert av Universitetet i Innlandet - les mer.

Kariin Sundsback har skrevet bok om fjorten av dem. Hun mener det er på tide at vi lærer mer om vår kolonifortid.

Fort Christiansborg på Gullkysten i det nåværende Ghana. Dette var den viktigste havnen for den dansk-norske slavehandelen. (Maleri: G. Webster, rettigheter M/S Museet for Søfart)

En kaptein som seilte langs den afrikanske vestkysten for å kjøpe slaver. En guvernør på fortet der de som var tatt til fange ble samlet før reisen over Atlanterhavet. En rik enke som finansierte slaveskip. En skipslege. Eieren av en plantasje hvor alt arbeidet ble utført av slavegjorte afrikanere.

Disse nordmennene deltok i slavehandelen fra midt på 1600-tallet til starten av 1800-tallet. 

Mer enn 100.000 afrikanere ble på denne tiden fraktet med dansk-norske skip til koloniene i Karibia. 

Ikke bare de rike og mektige

I sin nye bok forteller historiker Kariin Sundsback ved Universitetet i Innlandet den mørke og lite kjente historien om nordmenn og slavehandel. 

Det gjør hun med et såkalt mikrohistorisk perspektiv – gjennom å fortelle om enkeltpersonene. 

– Jeg vil fremheve individene og vise bredden. Det var ikke bare de rike og mektige som var involvert i denne handelen med slavegjorte.

Historiker Kariin Sundsback er aktuell med boka Nordmenns rolle i slavehandelen. 14 norske stemmer fra den dansk-norske kolonitiden. (Foto: Erlend Moe / INN)

Slavegjort, ja. Hun mener vi bør kalle disse menneskene det, slik man gjør i mange andre land. For som hun sier: Slave er ikke noe man er, det er noe man er gjort til.

Avdekker hverdagsliv og taktiske ekteskap med lokale

Sundsback har finkjemmet skipslogger, dagbøker og ulike registre og protokoller, blant annet på Rigsarkivet i København, på jakt etter nordmennenes historier. 

Hun har forsøkt å få et bilde av hverdagslivet på fortet i Vest-Afrika, på slaveskipet og i Dansk Vestindia. 

Flere av de mektigste personene på slavefortet Christiansborg på Gullkysten i dagens Ghana, var norske. Hit kom de som var kjøpt som slaver, før de ble transportert videre. 

De levde under kummerlige forhold i slavekjelleren med dårlig hygiene og lite mat og vann. Mange døde her. Ethvert forsøk på opprør ble straffet hardt. 

Christiansborg var et eget samfunn der frie afrikanere og skandinavere levde sammen. Sundsback forteller historien om ekteskap som ble inngått, kanskje av kjærlighet, men også av taktiske grunner. 

– Ekteskapene med lokale kvinner sikret skandinavene stabil tilgang på slavegjorte mennesker, varer og informasjon. For afrikanerne ga det makt, beskyttelse og økonomiske goder, forteller Sundsback. 

Hun forteller blant annet historien om bergenseren Cornelius Pettersen. Han var blant dem som skaffet seg mektige allianser gjennom sitt ekteskap med en lokal kvinne. 

Handlet med slaver

En annen bergenser, Zacharias Allewelt, patruljerte langs Gullkysten med skipet «Den unge jomfru» på jakt etter slavegjorte han kunne kjøpe. Hjemme i Arendal ventet kona mens han var ute på jobb. 

Zacharias Allewelt var kaptein på slaveskipet «Den unge jomfru». Bysten fikk han laget i Kina. (Foto: M/S Museet for Søfart).

Kravene til kvalitet var høye, forteller Sundsback. Hun har lest den detaljerte instruksen Allewelt fikk. De kunne ikke ta med seg hvem som helst: De måtte være unge og friske. 

De mest ettertraktede var unge menn som ennå ikke hadde fått skjegg. De mest verdifulle kvinnene var de med «staaende bryster». 

– Når de kom fram til kysten, kunne de slavegjorte ha vært på vandring i flere måneder, ofte med jernring rundt halsen for at de ikke skulle rømme. Forholdene var umenneskelige, sier Sundsback. 

Allewelt gjorde sine forretninger med slavehandlerne og fraktet de slavegjorte på skipet til Christiansborg fort. 

Det utfordrende livet som matros 

I besetningen på skipene som gikk over Atlanterhavet, var det i perioder så mange som 30 prosent nordmenn. 

En av dem var matrosen Oluf Kolbjørnsen. Sundsback antar han kom fra trange kår hjemme i Norge. Og det var heller ikke noe eventyr å være matros på et slaveskip. 

Arbeidsdagene var lange, maten var dårlig, disiplinen hard og det var mye sykdom og død. I skipsprotokollen står det at Oluf følte seg «i maleur», altså at han var deprimert. 

Da slaveskipet kom til land i kolonien St. Croix 8.mars 1771, stakk han av. Han ble pågrepet etter mindre enn en uke og straffet med pisking. 

– Rømningsforsøket er et tegn på at livet om bord var forferdelig, både fysisk og psykisk, for de som var nederst på rangstigen, sier Sundsback. 

Norge henger etter 

Kariin Sundsback ønsker å gi et annet innblikk i en kompleks tidsperiode gjennom disse enkelthistoriene. 

– Jeg håper å vise hvordan deres handlinger bidro til å opprettholde eller utfordre de strukturene som definerte deres verden. 

Selv har hun i mange år bodd og arbeidet i Nederland. Der har hun sett hvordan de har tatt et grundig oppgjør med sin kolonifortid de siste to tiårene. 

Også i Danmark har denne mørke delen av historien fått økt oppmerksomhet. 

Sundsback mener vi i Norge henger etter andre europeiske land. For også vi har en kolonihistorie, selv om vi ikke var en selvstendig nasjon på denne tiden. Det hører med i Norgeshistorien. 

– Vi har sett på oss selv som offer for dansk kolonitid, og vi har skjøvet vekk skyldspørsmålet. Men norske individer bidro til å opprettholde en global økonomi som bygget på menneskelig lidelse, sier Sundsback.

Boklansering i Midtbyen park, Universitetet i Innlandet på Hamar, onsdag 30. april klokka 17. 

Referanser: 

Kariin Sundsback: Nordmenns rolle i slavehandelen. 14 norske stemmer fra den dansk-norske kolonitiden. Scandinavian Academic Press/Pax forlag, 2025. Sammendrag.

Kariin Sundsback: Three Generations of Free Colored Women in St. Croix. 1750–1850, Journal of Family History, 2023. Sammendrag. Doi.org/10.1177/03631990231172086