Overfiske av verdifull fisk startet tidligere enn antatt

8 hours ago 1

Denne artikkelen er produsert og finansiert av UiT Norges arktiske universitet - les mer.

Størja forsvant fra norske farvann på 80-tallet på grunn av overfiske. Nå har forskere funnet ut at overfisket skjedde tidligere enn vi har trodd, og at det endret fiskens genetiske mangfold.

Makrellstørjene fra Mexicogulfen og Middelhavet har opprettholdt en viss genetisk robusthet fordi de møtes for å gyte i Atlanterhavet. (Foto: Rob Atherton / mostphotos.com)

Makrellstørja er en av verdens mest verdsatte fiskearter. I hundrevis av år har den vært viktig for oss, både økonomisk og kulturelt.

På 1950-tallet fisket norske fartøy store mengder størje. Gjennom 60-og 70-tallet ble det mindre og mindre fangst, og på 80-tallet var bestanden så liten at det bare ble tatt noen få individer.

– Den industrielle revolusjonen har endret den genetiske variasjonen hos fisk og gjort dem mer sårbare, sier professor Kim Præbel ved UiT.

Først i 2007 ble det totalforbudt å fiske størje i Norge. Nå viser ny forskning at overfisket skjedde tidligere enn vi har trodd, og at det har ført til tap i det genetiske mangfoldet.

Forskerne har funnet ut at overfisket av makrellstørje var en realitet allerede rundt 1900. Det er 70 år tidligere enn vi før har trodd.

– Vi har vist at den menneskelige påvirkningen på den genetiske variasjonen hos fisk er større og mer sammensatt enn vi har trodd, sier Kim Præbel, professor ved Universitetet i Tromsø.

– Den industrielle revolusjonen har endret den genetiske variasjonen og mulighetene for tilpasning hos fiskearter som er viktige for oss, sier Præbel.

Gammelt DNA endrer historien om overfiske

Forskerne har analysert DNA-prøver fra størje fanget mellom 2013 og 2020, og gamle prøver av størje. De eldste prøvene er opptil 5000 år gamle.

– De eldste prøvene vi har er fra Jortveit i Norge, Istanbul og Sicilia. Det er arkeologiske prøver vi har gravd opp fra gamle bosettinger, sier Adam Andrews, forsker ved Universitetet i Bologna, Italia.

De nye prøvene viste lavere genetisk variasjon. Når det genetiske mangfoldet i en art går ned, gjør det arten mer utsatt og sårbar for forandringer, siden alle individene er likere hverandre.

Da har de ikke har samme tilpasningsevne hvis arten møter en utfordring de er sårbare for, forklarer Andrews.

De historiske prøvene av makrellstørje er fra arkeologiske utgravinger.

Gytemøter i Atlanterhavet berger arten

Forskerne fant også ut at størjene består av to bestander: én i Mexicogulfen og én i Middelhavet. Men de kan svømme langt, like langt som en gang rundt hele jordkloden på et år.

Fordi de svømmer langt, har bestandene også blandet seg gjennom årtusener. Spesielt i Atlanterhavet der de møtes for å gyte.

Det har bidratt til en viss robusthet i artens genetikk, til tross for overfiske.

Håp i et hengende snøre?

Fordi det har vært et globalt samarbeid om å beskytte størja, har arten klart seg og økt i antall. I 2021 var den ikke lengre klassifisert som truet. Og bestanden i Middelhavet har nylig vist tegn til at den klarer seg bedre.

Det gir håp for artens fremtid. Men forskerne sier at det genetiske mangfoldet fortsatt må beskyttes for å sikre langsiktig overlevelse.

– Vi ser at makrellstørjene er i verre forfatning enn vi trodde, selv om de har kommet seg litt. Samtidig har vi vist at populasjonen var stor før. Da kan den bli det igjen med riktig forvaltning, sier Andrews.

Andrews på laben med benprøver fra størje.

Studier av DNA kan brukes til bedre forvaltning

Størjenes historie minner oss på hvordan mennesket påvirker naturen langt utover det synlige.

At den viser tegn til å hente seg inn viser også at vi kan snu negative utviklinger med riktig forvaltning og internasjonalt samarbeid.

– Tap av genetisk variasjon kan redusere artens evne til å tilpasse seg fremtidige miljøendringer. Derfor er det viktig å fortsette arbeidet med å beskytte bestanden og dens genetiske mangfold, sier Andrews.

Referanse:

Adam Jon Andrews mfl.: Ancient DNA suggests a historical demographic decline and genetic erosion in the Atlantic bluefin tuna. Ecology, 2025. Doi.org/10.1073/pnas.2409302122