På sporet av den tapte glid

I forkant av den norske gulljakten under OL i Italia slår to forskere alarm om tilstanden i nasjonalidretten:

Er langrenn blitt til en idrett kun for de privilegerte?

Er langrenn egentlig til å bli satset på som folkesport i 2026?

Etter målpassering er Markus både skuffet og frustrert. Pappa Martin er umiddelbart borte og trøster 13-åringen.

Det koker under skifestivalen i Holmenkollen midten av januar. Skiene er preppet. Foreldre løper rundt og sekunderer.

Klubbteltene dominerer oppløpet til tiåringenes individuelle renn. Lite overlates til tilfeldighetene.

41 år gamle Martin Johnsrud Sundby er en svært merittertsvært merittertSundby var en dominerende løper under femmila i Holmenkollen, der han fra 2012 til 2018 var på pallen syv år på rad, med seier i 2016 og 2017. Han vant Tour de Ski 2013/14 , som første norske vinner av herreklassen, og for andre gang i 2016. Han vant verdenscupen i langrenn sammenlagt i 2013/14, 2015/16 og 2016/17. Under ski-VM i Seefeld i 2019 tok Sundby tre medaljer: Bronse på 30 km skiathlon og gull både på 15 km klassisk og i herrestafetten. eks-løper.

Han bruker litt tid på å tenke da VG spør hva som er den største faren for rekrutteringen til langrenn.

– Den største trusselen er fotball. Ett hundre prosent, slår han fast.

– Sammenlignet med 20 eller 30 år siden er fotballen blitt en helårsidrett for ungdom mellom 9 og 15 år. Det er en fantastisk idrett, men den profesjonaliseringen som har kommet der, er så utpreget at en 11-åring om vinteren kan ha tilbud om å være med på fire fotballtreninger i uken.

Trenden de siste 15 årene er tydelig.

I perioden 2010–2023 sank antallet aktive langrennsløpere i landet fra nærmere 180.000 til i underkant av 111.000, ifølge medlemsstatistikken til Norges Skiforbund. Det betyr at skidisiplinen har mistet hver tredje utøver.

Hovedlandsrennet i slutten av februar er det uoffisielle norgesmesterskapet for 15- og 16-åringer.

Deltagerlisten kan muligens si noe om ungdom velger å satse på langrenn eller ikke:

• I Savalen i 1995 var det rundt 100 påmeldte i jenteklassen. I gutteklassen over 130.
• Ti år senere på Gjøvik økte antallet på jentesiden. Hos guttene eksploderte deltagelsen. I gutter 14-klassen var det henholdsvis 336 og 280 påmeldte.
• I Stokke 2015 – fire år etter VM i Holmenkollen – økte deltagelsen på guttesiden ytterligere, mens jentene så en enda større vekst.
• Men til Hovedlandsrennet i Holmenkollen i fjor var antallet påmeldte utøvere i enkelte renn halvert – eller like under halvert – hos guttene. Trenden var nesten den samme for jentene.

Til VG opplyser Skiforbundet at antallet betalte sesonglisensersesonglisenserLisensordningen har endret seg med årene, både i system og innhold, så tallene er ikke direkte sammenlignbare. Lisenser kan løses fra 13 år og oppover. Tallene inkluderer også randonee-lisenser. de siste ti årene nesten er halvert – fra 7284 i 2015/16-sesongen til 3820 i 2025/26.

I fjor sommer, under OL-oppkjøringen til de norske langrennsstjernene, ble det publisert et essay i Morgenbladet.

Under tittelen «Da overskudds­familiene tok over norsk langrenn» spør idretts-, samfunns- og sosiologiforskerne Åse Strandbu og Kari Stefansen «hvordan folkesporten langrenn ble en lekegrind for de privilegerte få?».

– Langrenn har en aura av noe folkelig ved seg, noe alle kan delta i. Men vi ser at det skjer en form for sosial lukning i langrenn, at det ikke er åpent for hvem som helst å begynne med langrenn, sier Strandbu til VG.

Forskeren kaller det for «lukningen».

Det brukes som begrep for å fortelle at det krever en spesiell type foreldreinvestering bare noen kan få til.

– Det krever mye ressurser for å hevde seg, langt ned i årsklassene. Vi ser det i andre idretter også, men smøring og utstyr har så mye å si i langrenn sammenlignet med for eksempel fotballen.

– Hva har dere funnet og observert?

– For å være med i langrennssporten som ungdom i dag, kreves ressurser som ikke alle har. Det er åpenbart avhengig av foreldreressurser, det gjelder økonomi og det å følge opp med kompetanse, svarer Strandbu.

Strandbu og Stefansen har intervjuet foreldre som har erfaring fra toppnivå i langrenn, som også har barn i samme idrett.

– De er kritiske til dette fordi de ser at færre kan delta i ungdomsidretten. Det er uheldig. Det skjer en tidlig sosial seleksjon – som ikke handler om sportslig potensial, men er basert på ressursene foreldrene har, sier Strandbu.

Martin Johnsrud Sundby er enig i at kostnadene kan være med å begrense rekrutteringen til langrenn. Men han er helt uenig i at dette er et nytt fenomen.

Han penser isteden inn på fotballen – og hvor mye tid den krever for ungdom:

– De fire fotballtreningene de kan være med på gjennom vinteren, begrenser en families muligheter til å trene langrenn. Idrettene spiser av hverandre. Sånn var det ikke før, da jeg var ung, sier Sundby.

– Familiene får et større dilemma. Og hva skjer med langrenn da? Den blir nedprioritert. Vi spesialiserer for mye, helt ned i tiårsalderen. Det er ødeleggende for idretter som langrenn, som potensielt også er kostbar nok som den er.

Sundby kjenner det på hjemmebane.

– Kjempekrevende. Skulle vi ha drevet optimalt, hadde vi drevet mer variert.

I en stue på Korsvoll i Oslo sitter en barbeint mann i shorts.

60-åringen i stolen ved siden av fasttelefonen kan de minste detaljer om det som skjedde i langrenn på den tiden han selv ble født. Og fra enda tidligere.

Thor Gotaas er ikke enig med betraktningene til de to idrettsforskerne.

– Hvis du snakker med en gårdsarbeider som er født i 1916, kjøpte han et par ski i 1930 som kostet en månedslønn. Folk hadde dårlig råd, så det å kjøpe langrennsutstyr var dritdyrt for 100 år siden også, sier Gotaas.

FolkloristenFolkloristenFolkloristikk betegner vitenskapen som studerer folkelig kultur i dens mange aspekter. har skrevet utallige bøker om alt muligalt muligGotaas er sakprosaforfatter og folkeminnegransker, kjent for kulturhistoriske utgivelser med en tydelig folkloristisk tilnærming. Forfatterskapet er preget av interesse for outsidergrupper, mentalitetshistorie og skiftende samfunnsholdninger og omfatter særlig idrettshistorie – med vekt på skihistorie – samt studier av vagabonder og romanifolk.. Han er glad i friidrett, hopp og fotball, men har en forkjærlighet for langrenn.

Nysnøen drypper ned over Korsvoll den dagen VG er på besøk. Hjemme hos Gotaas er det full fyr i peisen.

Han peker på en langrennsbok foran seg.

– Her står det at skisporten «er blitt dyr for ungene», og det var i 1958.

I essayet i Morgenbladet mener forskerne Strandbu og Stefansen at «idretten i Norge skal produsere vinnere, men er også et virkemiddel for deltagelse, inkludering og folkehelse».

Videre skriver de:

«Langrenn klarte begge deler før, der alle kunne være med, og ingen visste hvor de neste talentene ville dukke opp. Det var en slags rettferdighet i det, at Norge produserte helter alle kunne heie på. Når overskuddsfamilien overtar, blir bildet et annet. Det virker urettferdig.»

– Før var barneidretten sånn at ungene organiserte seg selv. I dag er det mer organisert gjennom klubbene, kommenterer Gotaas.

– Og så fantes det heller ikke laptoper eller to biler i husstandene tidligere. Idretten speiler et velstandssamfunn på godt og vondt.

Fasttelefonen ringer – og Gotaas blir bedt med på skitur.

Selv er han ikke av typen som jakter marginer. 60-åringen er av den gamle skolen, i hans spartanske verden betyr utstyret lite.

Gotaas foretrekker å ta på seg skiene rett utenfor døren og gå bilveien de 450 meterne det tar å komme seg inn i løypenettet i den sørlige delen av Nordmarka.

Skidressen hans er fra 2011, langrennsjakken fra 1975.

– Er det et problem at langrenn er blitt en mer ressurskrevende idrett?

– Jeg bryr meg ikke. Jeg lever i min egen verden her.

– Men du er jo glad i langrenn. Tenker du at det i dag fortsatt er mulig for alle å bli gode i denne idretten?

– Jeg bruker ikke ordet problem. Idretten er ekstrem, og alt vil akselerere. Du kan kjøpe deg fordeler, med struktur i skiene og prepping og alt det der. Det er en form for galskap.

– Men for 50 år siden kunne du heller ikke la ungen være fra moren sin, i barnehagen. Det gjorde få i Brumunddal, der jeg er fra, i 1976. I dag gjør nesten alle det, svarer Gotaas.

– Jeg var i Karibia en gang, der røykte mødrene marihuana og ammet barna. På 1800-tallet i Norge anbefalte noen leger alkohol til gravide damer, og mange unger drakk øl på skolen. Det som regnes som normalt, forandrer seg. Sånn er det også med idretten.

Det sies at eliten er forbilder for bredden.

Når langrennslandslaget skal konkurrere under vinter-OL, kommer mye til å handle om hva de har under beina.

Landslagets smøreopplegg inkluderer slipemaskin og mennesker som står bak vanvittig mange timer med testing, utallige par med ski, smøring og flere som jobber heltid med å sørge for best mulig glid og feste.

I 2025 hadde Norges Skiforbund langrenn et budsjett på ti millioner kroner for smørevirksomheten sin på elitenivå.

Før han sier takk og farvel for å ta fatt på dagens skitur, forteller Gotaas historien om hvordan smørekappløpet utviklet seg.

– I 1952 fikk Hallgeir BrendenHallgeir BrendenEn av Norges beste langrennsløpere gjennom tidene. Brenden ble olympisk mester på 18 km i Oslo i 1952 og på 15 km i Cortina i 1956, og han tok OL-sølv i stafett i 1952 og 1960. Brenden var også en fremragende friidrettsutøver med flere norgesmesterskap. Av yrke var han tømmerhogger og gårdbruker. en flenge i skien uken før OL i Oslo startet. Han prøvde å få hjelp fra produsenten, men måtte bruke det samme paret fordi det var umulig å skaffe like stive ski så fort. Han tettet flengen med grønn Swix og vant OL på det paret, forteller han.

– Da Harald GrønningenHarald GrønningenEn av Norges fremste skiløpere i 1960-årene og tok medaljer i tre ulike OL. Han ble også norgesmester i alt ni ganger i årene 1959–1968. gikk OL i 1968, hadde han fire par ski. Da Oddvar Brå gikk OL i 1982, hadde han fem par ski. Så kom Gunde SvanGunde SvanEn av Sveriges fremste idrettsutøvere gjennom tidene.Olympisk mester på 15 km og i stafett i Sarajevo i 1984 (sølv på 50 km og bronse på 30 km) og på 50 km og i stafett i Calgary i 1988. Verdensmester på 30 km og 50 km i 1985, i stafett i 1987, på 15 km, 50 km og i stafett i 1989, og på 30 km i 1991. I alt vant Svan 17 OL- og VM-medaljer i perioden 1984–1991, derav 11 gull, 4 sølv og 2 bronse. I fem sesonger vant han verdenscupen sammenlagt. I perioden 1983–1991 tok han totalt 30 rennseirer. …

Ifølge Gotaas startet den legendariske svenske langrennsløperen – under sin storhetstid fra midten av 1980-tallet – det store smørekappløpet.

– Det gikk rykter om at Gunde hadde kartlagt 800 par med ski. Han hadde også ansatt en kar for å preppe skiene for bedre glid. Det ble noe av hans suksess. Da måtte andre ta etter. Kappløpet akselererte med Gunde Svan.

I dag sier Martin Johnsrud Sundby nei til oppdrag som TV-ekspert.

Han vil heller hjelpe sønnene på 13 og 10 med å realisere sitt potensial. Til det bruker langrennspappaen mange titalls tusen kroner.

Bare skismøringen har en prislapp på like under 10.000 kroner for én sesong.

Sundby anslår at et par juniorski koster like over 4000 kroner. Med alt racingutstyret kommer hele pakken med tøy på rundt 11.000 kroner.

– Men det blir enda mer enn det. Skal du ha to ski-par, må du gange disse summene med to. Og for noen blir det tre eller fire ganger så mye, sier han – men er også snar med å understreke at han tror foreldre også er gode til å kjøpe billig og brukt.

– Likevel: Det er en kjempekostbar idrett. Et par løpesko er vesentlig billigere, sier Sundby.

– Men jeg er uenig i at dét er noe nytt. Jeg klarer ikke å se at det er så veldig annerledes enn for 20–30 år siden; vi må se kostnadene opp mot den generelle lønnsøkningen i samfunnet. Men prisen på et par ski er dyrere enn for noen år siden.

Han fortsetter:

– Det er en dreiing mot at det er mer kostbart enn det har vært. Det er en uting – og idrettens aller største problem. Jeg er tett på idretten, og det mange opplever og sier til meg, er at miljøene blir mindre og mindre. Men de eksisterer, både i storbyene og på mindre steder.

Sundby tror at det «i gamle dager» kanskje var en bredere kultur for å drive med langrenn.

– Å finansiere anlegg og lage kunstsnø er blitt en begrensende faktor. Men med snøfattige vintre er det helt avgjørende. Og et krever enormt mye fra foreldre og deres overskuddstid, sier han.

– Jeg kommer fra en klubb, Røa, med fantastiske ildsjeler. Der får ungene gå på ski fra første kuldegrad til langt utpå våren. Det er ikke alle som har den muligheten.