Råd og heiarop fra sidelinjen

1 hour ago 4


KRONIKK: JØRN LIER HORST

forfatter

Regjeringen har lansert et ambisiøst mål: Norske barn skal igjen bli verdens beste lesere.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil gi skolene leselister med forslag til sentrale norske bøker, dikt, sanger og historiske hendelser.

Målet er å gi elevene et felles sett referanser som grunnlag for identitet og samtaler på tvers.

En slik kanonisering av litteratur for barn kan være direkte skadelig for satsingen.

Den låser elever og lærere til en bestemt forståelse av hva som er «riktig» å lese.

Resultatet kan bli en smal og voksenstyrt meny, der det som anses verdifullt bestemmes ovenfra. 

 Helge Mikalsen / VGLA BARNA LESE: Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun og kultuminister Lubna Jaffery. Foto: Helge Mikalsen / VG

Vi har sett hva som kan skje når utvalget blir for snevert.

På 70- og 80-tallet tok barnelitteraturen en sterk dreining mot samfunnsengasjert og problemorientert litteratur.

Bøkene skulle være «oppdragende», med alvorlige temaer og tydelige politiske budskap.

Mens populære, lettleste serier og underholdningsbøker som Hardy-guttene, Frøken Detektiv, Bobsey-barna og Biggles ble sett på som mindreverdige og ofte fjernet fra bibliotekene.

Dermed ble inngangen til lesing smalere, og mange – særlig gutter – falt av.

Det er senskader fra den tiden vi sliter med i dag, med en generasjon der mange aldri fikk erfare hvor gøy det kunne være å lese – og som derfor heller ikke overførte lesegleden til egne barn eller videre til dagens barn.

Dersom lesing gjøres til plikt og styres for mye av voksne, risikerer vi å skape motstand i stedet for motivasjon.

Hva slags bøker likte du best som barn? aKrim/spenningbFantasy cTegneserierdFakta/virkelighet

Barn finner ofte sin egen vei inn i lesingen via uventede titler – krim, humor, fantasy eller tegneserier som voksne kanskje aldri ville plassert på en «anbefalt» liste.

Nettopp denne friheten til å velge selv er en nøkkel til leseglede. Hvis vi snevrer inn feltet til det voksne har forhåndsgodkjent, risikerer vi å stenge døren til den ene boken som kunne ha tent gnisten.

Når valget tas fra barna, mister de ikke bare en potensielt favorittbok – de mister også eierskapet til egen lesereise.

Som barnebokforfatter er jeg glad for å kunne være en del av støtteapparatet i regjeringens satsing.

Min jobb er å skrive de bøkene barna ikke vil legge fra seg. Å gi dem opplevelsen av å bli dratt inn i en historie, kjenne spenningen og lysten til å lese én side til.

For skal vi få flere barn til å bli lesemestere, må spillet legges opp etter barnas premisser. Å skrive bøker på barnas premisser er ikke å forenkle – det er å tilpasse.

Det handler om å ta utgangspunkt i barnas perspektiv, interesser og erfaringer. Å skrive bøker barna vil lese – ikke bøker de voksne mener de bør lese. Den forskjellen er avgjørende.

 Bertil Ericson / TT / / TT Nyhetsbyrån / NTBLEGENDEN: Astrid Lindgren (1907–2002) Foto: Bertil Ericson / TT / / TT Nyhetsbyrån / NTB

De beste barnebokforfatterne har alltid skrevet på barnas premisser.

Astrid Lindgren lot barna være sterke, lure og uredde. Roald Dahl ga dem makt, hevn og humor. C.S. Lewis og Tove Jansson åpnet dørene til egne verdener – der barnets blikk var sentrum.

De forsto at barn ikke vil bli belært, men engasjert.

Og kanskje viktigst: De viste respekt for barnet som leser – for barnets evne til å forstå, føle og tenke selv.

Den samme respekten ligger i å la barna velge selv – for ofte vet de bedre enn oss hvilken bok som kan åpne døren til leseglede.

 Nina Ruud / VGFoto: Nina Ruud / VG

Skal vi nå målet om å gjøre norske barn til verdens beste lesere, må hele laget spille på sitt beste. Lesing er ikke en soloprestasjon – det er en laginnsats, en stafett der mange må bidra underveis.

Lærere, bibliotekarer, foreldre og forfattere har ulike roller, men samme mål:

Å gi barna tro på egne ferdigheter og lyst til å lese mer.

Jeg heier på satsingen fra regjeringen, men vi må passe på at den ikke legger hindringer i løypa eller får oss til å snuble på oppløpet.

Barna løper løpet selv, men vi som står på sidelinjen, må sørge for at banen er bred, mulighetene mange og at det finnes flere veier til mål.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.
Read Entire Article