Rekkefølge i retten

Bevisførselen i en av norgeshistoriens mest omtalte saker er ferdig. Etter å ha fulgt en straffesak uten selv å ha en aktiv rolle i den, sitter jeg igjen med et spørsmål. Er rekkefølgen vi gjennomfører alvorlige volds- og sedelighetssaker på, forenelig med tiltaltes rett til å bli ansett som uskyldig? Det spørsmålet omhandler alle tiltalte i slike saker, ikke bare Høiby.

En straffesak hvor det er en fornærmet med bistandsadvokat, starter ved at aktor holder innledningsforedrag og legger frem en sammenhengende fortelling om hva aktoratet mener skjedde – sett fra det perspektiv at tiltalte er skyldig, selv om det formuleres forbehold om at dette skal forsøkes bevist.

I slike saker forklarer deretter fornærmede seg ved å svare på aktors spørsmål, som er designet for å bevise det påtalemyndigheten har lagt til grunn for tiltalen.

I Høiby-saken ble alle de fornærmede gitt uvanlig lang tid til å forklare seg før Høibys anledning til å ta til motmæle kom. Deres forklaringer kunne i enkelte tilfeller modnes i dommernes sinn over natten, og til og med over en hel helg.

Alt dette skjer før Høiby fikk forklare seg om de samme forholdene.

Denne fremgangsmåten setter premisset som Den europeiske menneskerettighetsdomstolen presist uttrykte det i 1988, i Barberà, Messegué og Jabardo mot Spania, i et merkelig lys:

«Rettens medlemmer skal ikke ta utgangspunkt i en forutfattet oppfatning om at tiltalte har begått det straffbare forholdet tiltalen gjelder; bevisbyrden påhviler påtalemyndigheten, og enhver tvil skal komme tiltalte til gode.»

Legg merke til ordvalget: «skal ikke ta utgangspunkt i». Det er et krav om hvor retten begynner.

Høyesterett sa det samme i en nylig avsagt dom, HR-2025-458-A, hvor man henviste til akkurat dette avsnittet i menneskerettsdomstolens aktuelle avgjørelse. Høyesterett utdypet at det ikke bør søkes etter bekreftelse på en forhåndsoppfatning om at tiltalte er skyldig.

Begge utsagnene er rettet mot bevisvurderingen. Spørsmålet er om fremgangsmåten i norsk straffeprosess legger til rette for at retten faktisk klarer dette?

Høyesterett viser så til beslutningsteori og advarer mot bekreftelsesfellen; at retten, uten å være bevisst på det, tolker nøytrale eller tvetydige bevis i retning av skyld fordi den allerede har etablert skyld som sin arbeidshypotese. Dette er altså anerkjent forskning og det er Høyesterett selv som siterer den.

Nettopp her ligger kjernen i problemet: Høyesterett advarer mot bekreftelsesfellen i bevisvurderingen, mens den prosessuelle rekkefølgen systematisk og institusjonalisert legger til rette for nettopp den fellen – allerede fra første dag i rettssalen.

Retten hører en komplett skyldhistorie fra aktor, og en detaljert og understøttende skyldhistorie fra fornærmede, før den hører tiltaltes versjon.

I beslutningsteori kalles dette ankereffekten: den første informasjonen som etableres setter referanserammen for alt som kommer etterpå.

Tiltaltes forklaring møter ikke en åpen rett. Den møter en rett som allerede – uten at noen nødvendigvis er klar over det – har fått to samstemmige historier om skyld.

Problemet er størst der de sentrale bevisene er én persons ord mot en annens. Typisk i volds- og overgrepssaker. To forklaringer som i prinsippet har lik bevisverdi.

Men er de i praksis likeverdige? Faren er at fornærmedes forklaring konstituerer den psykologiske «sannheten» i rettens bevissthet og tiltaltes forklaring fremstår som et forsøk på å avkrefte den.

Det rettslige utgangspunktet er altså tiltaltes forklaring, men realiteten er at det faktiske, kognitive utgangspunktet er aktoratets fremstilling og fornærmedes forklaring.

Jeg kjenner innvendingen: dommere er trente. De vet at innledningsforedraget ikke er bevis.

Man er ikke upåvirkelig som mennesker, bare fordi man er ikledd en sort kappe?

Skyldspørsmålet avgjøres også av meddommere og meddomsretter. Lekdommerne – som har stemmeflertallet – har uansett ikke «trent». Både fag- og lekdommere er fullt ut eksponert for de mekanismene beslutningsforskningen beskriver.

Høyesterett har eksplisitt anerkjent at de kognitive mekanismene gjelder uavhengig av profesjonalitet. Det er nettopp derfor retten pålegges aktive metodiske grep i bevisvurderingen – fordi faglig trening ikke er nok.

Dette er ikke kritikk av Høiby-saken. Det er heller ikke et tema at fornærmede skal høres, beskyttes og tas på alvor. Det skal de. Spørsmål er om vi har en «prosessordning» som er tilpasset det vi vet om menneskelig beslutningstaking?

Frem til for omtrent 20 år siden, forklarte tiltalte seg umiddelbart etter innledningsforedraget – slik at motvekten til skyldnarrativet ble etablert tidlig.

Dette var en løsning som var mer i tråd med uskyldspresumpsjonen, og «Barberà-prinsippet», enn dagens ordning er.

Saken mot Marius Borg Høiby er ferdig behandlet. Hos meg etterlater den et ubehagelig spørsmål: Har vi en ordning i straffeprosessloven som strukturelt sett bidrar til at domstolen krenker rettssikkerheten den selv er satt til å håndheve?