Sukkersøt feelgood

Bokanmeldelse«Theo»

En uventet bestselger som gir deg følelsen av å bli trøstet ihjel.

Jeg er forfatter, journalist og litteraturviter. Har jobbet som redaktør i forlag, tidsskriftet Bokvennen og litteraturavisen BLA. Som forfatter har jeg skrevet fire bøker. Bokanmelder i VG siden 2007.

E-post

I skrivende stund ligger «Theo» på andreplass på bestselgerlistene til både New York Times og Amazon - og førsteplass på pocketlistene. Foto: Vigmostad & Bjørke

Onsdag 11. mars kl. 09:52

Amerikanske Allen Levis suksesshistorie er et eventyr i seg selv: advokat, singer-songwriter og i moden alder romandebutant helt på toppen av bestselgerlistene.

For den selvpubliserte romanen «Theo» har veien dit gått via jungeltelegrafen, sosiale medier og til sist en anbefaling fra selveste Oprah Winfrey.

Boken handler kort og godt om hva det vil si å være god.

I et land utslitt av kulturkrig, støy og mistenksomhet er det ikke vanskelig å forstå at litterær smertelindring slår an, særlig når den kommer i form av en slags kristen parabel.

Premisset er som følger: En åttisyv år gammel, svært velstående portugiser ved navn Theo – «Guds gave» – reiser fra New York til småbyen Golden i sørstatene. På en kaffebar får han øye på en utstilling av nittito blyantportretter utført av den lokale kunstneren Asher Glissen. Theo blir bergtatt av de vakre tegningene og får ideen om å kjøpe ett og ett portrett og gi dem i gave til menneskene som er avbildet. Han har selvsagt en plan med det hele, for det viser seg at Theo har mange hemmeligheter.

Romanen fortsetter i en serie møter, samtaler og små livskriser der mennesker blir sett, lyttet til og – i beste fall – forvandlet. Snart er et helt ensemble knyttet sammen, med den mystiske fremmede som midtpunkt.

Theo fremstår mer som en påstand enn en troverdig karakter, en slags inkarnasjon av godhet.

Amerikanske Allen Levi er advokat, dommer, musiker, låtskriver og forfatter. «Theo» ble gitt ut på eget forlag, men ble raskt en snakkis - som førte ham til toppen av bestselgerlistene. Foto: Vigmostad&Bjørke

Han ser skjønnhet overalt: i flora og fauna, musikk, billedkunst og litteratur. Den distingverte herremannen er dannet, gavmild, klok, musikalsk, barnekjær og så gjennomført snill at han iblant fremstår som en blanding av engel, terapeut og pensjonert helgen. Han er med andre ord mindre et menneske og mer en moralsk fantasi.

Da han etter førtitre overrekkelser av portretter, tenker at han er «et redskap i prosessen», skjønner man at dette ikke bare er en roman med en kristen undertone og livsanskuelse, men en bok marinert i fromhet.

Spørsmålet melder seg raskt: Leser vi en roman – eller en velkledd form for misjonering?

Levis språk er ofte så høystemt at det nærmer seg parodien. Fraværet av undertekst er påtagelig. Flere av karakterene er ikke bare en smule talentfulle, de er enestående: Portrettkunstneren er et geni, den unge cellisten en virtuos, og Theos håndskrift er naturligvis eksepsjonelt vakker.

Mot slutten får vi vite at «himmel og jord møttes i form av en gammel portugisisk mann», og at alle kan bli «helgenaktige». Theo selv helligkårer både den ene og den andre han møter på sin vei, selv etter ganske alminnelige gode handlinger. Vi er med andre ord et godt stykke forbi poetisk overskudd og langt inn i religiøs melisglasur.

Det er her romanen mister meg.

Godheten blir ikke sterkere av å gjentas. Tvert imot. Det er også rent ut sagt underlig at en mann som forkynner nøysomhet, ankommer Golden i privatfly. Sist jeg sjekket Jesu ord, var det «lettere for en kamel å gå gjennom et nåløye enn det er for en rik å komme inn i Guds rike». Men det er sikkert annerledes i USA.

Det finnes riktignok noe avvæpnende med en roman som så til de grader nekter å være kynisk. For helt uten sjarm er boken ikke. Levi synes å tro fullt og helt på menneskets evne til godhet. Det er vakkert i seg selv.

Men når godheten blir en programerklæring, og nåden deles ut som smågodt, mister påstanden mye av sin kraft.

Til slutt sitter jeg derfor igjen med følelsen av å ha blitt trøstet ihjel på veien.