Sure toner på nasjonaldagen

Noe som kan få meg så langt opp på sinnestigen at det verken er godt for omverdenen eller min hjertehelse, er når voksne mennesker klager på korpsmusikk.

Festkledde damer og herrer som skjelner mot barnetoget med et lett himlende blikk, mens de tar seg til ørene for å indikere at deres fintfølende antenner er plaget av barn med instrumenter.

Og like sikkert som at tenåringene i nabolaget svir av farsarven på russebuss, er de årlige innleggene i aviser og på Facebook fra voksne med korpsaversjon. Mennesker som strever med at barn som nylig har lært å spille, ikke låter som Aurora helt enda.

Og bare for å bekjenne kulør: Jeg elsker korps! Jeg er en sånn som har ekstra kleenex i bunadsveska, siden jeg alltid griner litt når Eikeli og Eiksmarka skolekorps høres i det fjerne til flaggheisingen.

Jeg kan skjønne at ikke alle liker samme musikk, jeg har også en del musikksjangre jeg aktivt unngår. Det jeg ikke kan skjønne, er den høylytte klagingen.

Å klage på korpsmusikk er som å stå på Norway Cup og se Gutter 10 mens man sutrer høylytt over at pasningsspillet ikke er helt på Champions League-nivå. Det er så misforstått at jeg kjenner blodårene rundt hjertet snevre seg inn som smale vestlandsveier.

Bortsett fra at det faktisk er helt på jordet, er det noe annet som ligger i slike uttalelser. Noe som er mer trøblete enn mitt gryende hjerteinfarkt: ignoransen for hvilken rolle voksne faktisk har.

For de voksne som står der og himler med øynene mens de skåler med vennene sine, er også en del av korpset. Den negative delen.

De spiller den rollen som får søte niåringer som hadde gleda seg til å marsjere, til å ville synke ned i asfalten. Unger som har gjort en hel dags jobb før de voksne var ferdige med å knyte slipset.

For ironisk nok spiller vi alle med – i korpset, på fotballen eller hvor det nå er vi møter barn. Og den rollen vi spiller, er den som står og smiler.

Den som skjønner at det ikke handler om dårlig intonasjon, eller at Fredrik faktisk ikke har truffet en eneste tone siden toget gikk fra Kringsjå skole.

Den som skjønner at dette er noe helt annet enn det vi hører på Spotify. Ikke bare fordi de er nye på det de gjør, men også fordi disse aktivitetene handler om mer enn bare å bli god.

De greiene som kommer traskende nedover Storgata en tidlig 17. mai morgen er kanskje det som gjør at Isak klarer å fullføre videregående, det er der Sofie har vennene sine når ingen på skolen vil snakke med henne.

Det er stedet der William har sin trygge voksne, den han ender opp med å ringe når livet virkelig ble vanskelig.

Korpset er det stedet der noen lærer at de kan vinne NM – hvis de bare øver og øver. Det er stedet der noen lærer seg at de skal bli musikere. Og stedet der noen andre lærer at selv om de ikke får det til, kan de få være med allikevel.

For det er ikke så farlig om det låter perfekt hele tiden, så lenge en har det gøy. Særlig ikke når tante Bodil har kommet helt fra Trondheim for å se deg marsjere med skolemusikken for første gang.

Det er det samme om vi voksne synes småfotball er kjedelig. Når ungene skårer på en kamp, så skal vi klappe.

Vi skal ikke melde oss ut av fellesskapet og tro at vi ikke teller. Putte airpodsene i ørene og ha nesa ned i mobilen når det barna driver med ikke er underholdende eller bra nok.

Jeg har vært psykolog lenge nok til å vite at alle monner drar. Når en klient har en historie som ville fått selv den mest ihuga skrekkfilmentusiast til å grøsse, samtidig som det har gått ganske bra allikevel, da står det nesten alltid en bestemt type voksen i kulissene.

Ikke en superhelt, ikke et perfekt menneske, men en fotballtrener, en lærer eller en korpsdirigent. Sånne folk som har skjønt at det de gjør, har noe å si for andre.

Som stiller opp i fotballen, på speideren og i korpset, sånn at ungene skulle få noe å gå til på kvelden. Som smiler til aspirantkorpset, selv om de ikke forstår helt om det er «Gammel jegermarsj» eller «Norge i rødt, hvitt og blått» de prøver å spille.

Og ja, det er sant: Når mange nok har stekt vafler til dugnad, kjørt hjem etter glemte munnstykker og vinket farvel til tropp 11 i speidern, ja da dukker det opp en Braut Haaland eller en Tine Thing Helseth. Så slipper folk å klage på dårlig pasningsspill eller sure toner.

Men langt vanligere – og mye viktigere – dukker det opp barn og unge med mestringsfølelse, venner, tilhørighet og tillit til voksne.

Egenskaper som er viktige for en sunn og robust mental helse. Egenskaper som kan være akkurat det som skal til for å klare seg i voksenlivet.