Tidenes Amerika-tur

«Tur» betyr som kjent «flaks» på svensk. Begrepet «Amerika-tur» har derfor aldri vært mer treffende enn nå.

Bare for å begynne med en unnskyldning overfor alle polakker: Jeg innrømmer at jeg var så uprofesjonell at jeg jublet da Viktor Gyökeres litt ufortjent skåret det forløsende 3-2-målet rett før slutt mot Polen hjemme i Stockholm tirsdag kveld.

Det er alltid et ekstra emosjonelt spenningsmoment å ha våre naboer i et mesterskap.

Målet til Arsenal-spiss Gyökeres sendte nasjonen til himmels og seg selv og resten av landslaget på en ny runde med gullgraving i USA og omegn. Sist de prøvde det, i 1994, endte de med sensasjonelle bronsemedaljer.

Den gang var Sverige en kraft i internasjonal fotball. Det er de langt unna å være nå.

Men da Strawberry Arena, som Petter Stordalen har betalt for at det skal hete, igjen begynte å synge på hymnen om «När vi gräver guld i USA», så var det i vissheten om at de aldri egentlig hadde fortjent det.

Denne gang har Sverige kommet seg til VM på en slags systemets medlidenhet.

Det er nemlig sånn at det europeiske fotballforbundet har bestemt seg for å droppe alt av sportslig rettferdighet til fordel for kommersiell verdi når det gjelder å fordele ekstraplasser i VM-kvalifiseringen.

Den påståtte viktighet

Det er ingen eller veldig få som vil være med på diskusjoner rundt hvordan den mye omtalte Nasjonsligaen i fotball faktisk fungerer. Til det er den altfor ulogisk og unødvendig komplisert, nærmest for å kamuflere at den egentlig bare er oppfunnet for å gjøre de gammeldagse privatlandskapene bitte litt mer spennende og tilsynelatende interessante.

Alle som orket å se hele kampen mellom Norge og Sveits har nok en forståelse for akkurat dette.

Det eneste man egentlig har trengt å forholde seg til der, er landslagssjefer som forteller oss hvor «viktige» kampene i denne turneringen er for mulighetene til en bonussjanse for å kvalifisere seg til det som virkelig teller, nemlig VM og EM.

Jeg har ledd oppgitt av disse litt hysteriske forsøkene på å skape en spenning som egentlig ikke eksisterer. Frem til nå. Sveriges VM-plass er beviset på at alle vi skeptikere var de som egentlig tok feil.

Nasjonsligaen har åpenbart sin helt egen magi, som kan skape mirakler midt i påsken, selv for middelmådigheter som Sverige.

Alle gode ting er (nivå) tre

Sverige kommer til VM fordi de tilbake på høsten 2024, for dere som husker så langt tilbake i historien, vant sin gruppe i Nasjonsligaen, som jo er inndelt i fire nivåer fra A til D.
Sverige var ikke best på Nivå A, der storhetene spiller. Det var heller ikke på Nivå B, der Norge vant sin gruppe og rykket opp blant de beste, men på Nivå C, altså de nest dårligste.

Dit kom de etter å ha endt sist i sin pulje i Nasjonsligaen tilbake i 2022, blant annet etter to ydmykende tap mot Norge.

På tredje europeiske nivå endte de imidlertid øverst, etter å ha slått storheter som Slovakia, Estland og Aserbajdsjan, uten at noen jublet veldig høyt. Før nå.

Fra fiasko til fiasko

Svenskene vet meget godt hvor mye de har forfalt i sportslig kvalitet for å ende så langt ned i den europeiske fotballens baklekse.

Inntrykket ble ytterligere forsterket da det igjen var klart for den ordentlige VM-kvalifiseringen i fjor. Sverige mislyktes på nytt.

De endte sist i gruppen, med null seire, bare to uavgjorte og fire tap, inkludert både hjemme og borte mot den ferske Uefa-nasjonen Kosovo.

Landslagssjef Jon Dahl Tomasson måtte gå av i skam. Inn kom den tidligere Chelsea-manageren Graham Potter. Da han sa at målet var å kvalifisere Sverige til VM, ristet selv svenskene bare oppgitt på hodet.

Logikk og Uefa-logikk

Men Potter, med fortid som trener i Östersund, visste hva han snakket om. For Uefa hadde bestemt seg for å gi hans landslag en sjanse de aldri burde hatt.

Da de som nevnt skulle øke salgsverdien av ellers uinteressante nasjonsligakamper, også på Nivå C, gikk de bort fra all sportslig logikk.

Fire ekstraplasser til omspillskampene om VM-plasser skulle være bonusen som gjorde denne ligaen attraktiv. I stedet for å gi dem til de best rangerte lagene som ikke allerede hadde kvalifisert seg fra de to øverste nivåene, ble disse tildelt puljevinnerne på nivå C.

Der omspill-plassene derfor burde gått til Ungarn, Serbia og Israel fra nivå A, samt Hellas som endte på andreplass med like mange poeng som puljevinner England på nivå B, gikk de i stedet til Nord-Makedonia, Nord-Irland, Romania og altså Sverige fra nivå C.

Dette er logikk man kun ville komme unna med i internasjonal fotball.

Flaksen som bare fortsetter

Den svenske flaksen, eller turen, stoppet ikke der. Da man trakk motstander i semifinalen i omspillet om de attraktive VM-plassene, visste Sverige at de måtte spille på bortebane, fordi de var blant de lavest rangerte lagene.

Men også dette var bare i teorien.

For motstanderen ble Ukraina, som grunnet krigen mot Russland ikke kan spille landskamper i hjemlandet. Derfor endte man med å spille i Valencia, der flertallet av publikummet holdt med det som på papiret var bortelaget.

Sverige vant 3–1 og kvalifiserte seg for den avgjørende kampen mot Polen. Selvsagt hadde man også her vunnet trekningen og fikk støtte av en utsolgt hjemmearena i Solna nord i Stockholm.

49627 tilskuere fikk se Graham Potters menn bli utspilt av Polen i store deler av kampen – og likevel avgjøre til 3–2 i svensk favør to små minutter før slutt.

Nå skal de blågule på ny ut på den store Amerikaturen.

15. juni spiller de sin åpningskamp mot Tunisia i Monterrey i Mexico. De to neste kampene i gruppen går i Texas, mot Nederland og Japan.

Noen som vil vedde imot at de går videre – fortjent eller ei? Jeg tror kanskje ikke det.