«X-Files»-stjerne overrasket på filmfestivalen i Cannes

De første dagene av Filmfestivalen i Cannes har blant annet vært preget av tre gode filmer med LHBTQ+-tematikk.

De skildrer imidlertid svært ulike historier og stemninger fra tre forskjellige kontinenter.

Den amerikanske filmen «Teenage Sex and Death at Camp Miasma» med «The X-Files»-stjerna Gillian «Scully» Anderson i en av hovedrollene åpnet sideprogrammet Un Certain Regard til stor jubel fra Cannes-publikumet.

Regissør Jane Schoenbrun, som identifiserer seg som transkvinne, har tatt 1980-tallets slashersjanger på kornet i en blodig og underfundig skrekkomedie som også leker med LHBTQ+-tematikk på flere spreke måter.

I denne historien blir «Camp Miasma»-filmene fiffig etablert som slasherklassiskere av typen «Halloween» og «Fredag den 13.». Nå ligger imidlertid filmserien brakk, og den ferske regissøren Kris (Hannah Einbinder) har derfor fått i oppgave å gjenopplive den.

Hun tar kontakt med skuespilleren som spilte den siste overlevende fra den aller første filmen, Billy Presley (Gillian Anderson), som mystisk nok trakk seg unna rampelyset etter originalens suksess.

Det skal vise seg at hun har et heller intenst forhold til mytologien bak filmene, noe som skal påvirke regissørens indre driv og motivasjoner.

«Teenage Sex and Death at Camp Miasma» fungerte godt som en sorthumoristisk avveksling med en frekk sjangersnert tidlig i Cannes-festivalen. Særlig på grunn av Gillian Andersons saftige rolle som mystisk «scream queen».

Nydelig fortalt

Japanske «Nagi Notes» av Koji Fugata («Harmonium») kjemper om Gullpalmen i hovedkonkurransen. Dette er et lavmælt portrett av vennskap, legning og identitet, fortalt gjennom det varme og nære forholdet mellom to kvinner.

Den ene er kunstneren Yoriko (Takako Matsu), som bor i den avsidesliggende småbyen Nagi. Den andre er hennes tidligere svigersøster, arkitekten Yuri (Shizuka Ishibashi), som kommer nyskilt på besøk fra storbylivet i Tokyo.

Yoriko har en ung sønn, Keita (Kiyora Fujiwara). Når hans vennskap med den jevnaldrende gutten Haruki (Waku Kawaguchi) utvikler seg til ung kjærlighet, ser Yuri skygger av sin egen kamp for å frigjøre seg fra småbylivet og leve ut sin seksualitet.

Historien er nydelig fortalt med menneskelig innsikt og nyanserte refleksjoner, og det kan meget godt være at «Nagi Notes» er med i diskusjonen når Cannes-prisene skal deles ut lørdag 23. mai.

Gjør en praktfull rolle

Den tredje LHBTQ+-filmen er franske «La vie d’une femme» («En kvinnes liv») av Charline Bourgeois-Tacquet, også den i hovedkonkurransen.

Den var spennende å se for en nordmann som har Anders Baasmos rolle i den fantastiske serien «LIS» friskt i minnet.

Her skildres nemlig nok en kirurg ved et underbemannet sykehus som sliter med å få ting til å gå rundt samtidig som privatlivet byr på utfordringer.

Léa Drucker spiller hovedrollen som 55 år gamle Gabrielle, en målbevisst kvinne med fullt fokus på jobben, noe som påvirker privatlivet og forholdet til ektemannen.

Alt forandres når Gabrielle følges på jobb av forfatteren Frida (Mélanie Thierry) som observerer henne nøye som research til en ny bok. Når det oppstår en begjærlig gnist mellom dem, får Gabrielle gradvis et nytt perspektiv på både jobben, privatlivet og sin egen seksuelle legning.

Drucker gjør en praktfull rolle som nyanserer Gabrielles oppvåkning uten å hamre inn poengene.

Charline Bourgeois-Tacquets regisserer med driv og energi i sykehusscenene, noe som skaper gode kontraster til de stillere skildringene av Gabrielles utvikling av i sin egen selvbevissthet.

Alle disse tre filmene har en pussig ting til felles, nemlig en form for kapittelinndeling. To av dem med datoangivelser, den siste med nummererte kapittelnavn. Samme grep brukes i en film som omtales senere i artikkelen.

En estetisk nytelse

I forkant av festivalen hadde tre andre filmer i hovedkonkurransen pekt seg ut som forhåndsfavoritter de første dagene.

Det viser seg at det var all grunn til å ha forventninger til både «Fatherland», «Parallell Tales» og «All of a Sudden».

«Fatherland» er regissert av polske Pawel Pawlikowski, kjent for de fortreffelige filmene «Ida» og «Cold War». Her viderefører han sitt filmatiske særpreg med stramt komponerte sort-hvitt-bilder i 4:3-format i samarbeid med sin faste fotograf Łukasz Żal.

«Fatherland» handler om den kjente forfatteren Thomas Mann (Hanns Zischler) og datteren Erika (Sanda Hüller) som drar på biltur gjennom et delt Tyskland rett etter andre verdenskrig.

De returnerer til Europa etter flere år i eksil i USA fordi Thomas Mann skal motta to forskjellige Goethe-priser, en i Frankfurt i Vest-Tyskland og en fra kommunistene i Weimar i Øst-Tyskland.

Filmen er en estetisk nytelse med praktfullt spill av Zischler og Hüller, mens den har en emosjonell slagkraft gjennom en privat tragedie som rammer dem underveis.

Interessant nett av historier

«Parallel Tales» er en veldig fransk film til å være regissert av en iraner. Asghar Farhadi er kanskje best kjent for sine filmer fra hjemlandet, som «Nader og Simin – Et brudd» og Oscar-vinneren «En handelsreisende».

Hans første franske film var «Fortiden» i 2013, og nå er han altså klar med sin andre, som er løst basert på del 6 av Krzysztof Kieślowskis «Dekalogen».

«Parallel Tales» spinner et interessant nett av historier rundt en forfatter (Isabelle Huppert) som spionerer på sine naboer over gata for å få inspirasjon til en ny historie.

Hennes personlige assistent Adam (Adam Bessa) leser det uferdige manuset og blir så grepet at han selv begynner å spionere på de intetanende naboene (Vincent Cassel, Virginie Efira, Pierre Niney).

Historien er kanskje litt for intrikat i perioder, men Farhadi knytter trådene sammen på en elegant måte og gjør «Parallel Tales» til et engasjerende drama med noen uventede komiske anslag.

Nytt mastodontdrama

«All of a Sudden» (originaltittel: «Soudain») er en annen fransk film som også er regissert av en utlending, nemlig japanske Hamaguchi Riyusuke, best kjent for «Drive My Car» fra 2021.

De som har sett sistnevnte film, vet at den er både lang og god.

«All of a Sudden» er et nytt mastodontdrama når det gjelder spilletiden, for den varer i hele 3 timer og 16 minutter lang. (Og dette er den fjerde filmen i Cannes-programmet med daterte kapitler!)

Her møter vi Marie-Lou (Virginie Efira – her, også), en bestyrer på et eldrehjem som forsøker å innføre en omstridt pleiemetode for å gi brukerne en bedre hverdag.

Samtidig møter hun japanske Mari (Tao Okamato), en alvorlig kreftsyk teaterinstruktør som har satt opp et stykke i Paris. Innholdet gjør dypt inntrykk på Marie-Lou med indirekte referanser til utfordringene hun opplever i jobbsammenheng.

Hamaguchi skildrer det nære og intense vennskapet som oppstår mellom Marie-Lou og Mari med lange og dialogrike scener.

Av og til føles diskusjoner om blant annet filosofi og kapitalisme litt for gjennomtenkte og velartikulerte, som om skuespillerne, dyktige som de er, likevel ikke helt greier å skjule at de følger et manus.

Hamaguchi fyller imidlertid filmen med dyp menneskelighet og innslag av varm humor, og spilletiden, lang som den er, føles aldri overdreven. Ett av festivalens høydepunkter så langt!

Vil vekke oppsikt

Filmfestivalen i Cannes har selvsagt enda flere filmer å by på før Gullpalmen skal deles ut. En av dem er delvis norsk. «Fjord» er nemlig en rumensk-fransk-norsk-svensk-dansk co-produksjon, med store deler innspilt på Vestlandet.

Renate Reinsve og Sebastian Stan, som også spilte mot hverandre i «A Different Man» (2024), spiller nå et norsk-rumensk ektepar som flytter hjem til hennes bygd.

De religiøse fembarnsforeldrene får trøbbel med barnevernet etter anklager om mishandling av sine egne barn.

Regissør og manusforfatter Cristian Mungiu er rumensk og vant Gullpalmen for filmen «Fire måneder, tre uker og to dager» i 2007. Han har også vunnet ytterligere to Cannes-priser, for beste manus i 2012 og beste regi i 2016.

Renate Reinsve vant pris for beste skuespiller for «Verdens verste menneske» i 2021, så det er ikke rart at det knyttes forventninger til «Fjord».

Det er rimelig å anta at filmen inneholder vakre Vestlandsbilder, men samtidig kan det ligge an til et kritisk blikk på norsk barnevern som muligens vil vekke oppsikt. Filmen er nemlig basert på en virkelig sak fra Sunnfjord i 2015.

Girl in Red debuterer

Cannes-festivalen har også en helnorsk film i Directors' Fortnight, et prestisjefylt sideprogram der flere legendariske regissører har fått sine Cannes-debuter, som Martin Scorsese, George Lucas, Werner Herzog, Spike Lee og Sofia Coppola, for å nevne noen.

Av norske regissører har også Anja Breien, Oddvar Bull-Tuhus og Bent Hamer fått innpass i dette kvalitetstunge sideprogrammet.

Nå er det Eivind Landsviks tur, som tidligere har utmerket seg med flere gode kortfilmer. En av dem, «Tits», ble vist her i Cannes for tre år siden.

Men nå er det altså klart for spillefilmdebuten hans, «Lave forventninger», som også er filmdebuten til Marie Ulven, bedre kjent under artistnavnet Girl in Red.

Her spiller hun en artist som må flytte hjem til moren, spilt av Tone Mostraum, når karrieren kollapser og får seg en deltidsjobb som lærer på en videregående skole mens hun prøver å finne ut av seg selv.

Det blir spennende å se Marie på film, for om hun er i stand til å formidle den samme såre inderligheten som hun gjør på plate, kan dette bli riktig bra.

En av hennes motspillere er Anders Danielsen Lie, som har god Cannes-erfaring gjennom Joachim Triers filmer, blant annet fjorårets «Affeksjonsverdi».

Det er en såkalt «buzz» rundt «Lave forventninger» her i Cannes, der filmen allerede er solgt til det franske og tyske markedet i forkant av festivalen.

De neste dagene er det sannsynlig at det vil bli gjort enda flere salg, spesielt om de første offisielle visningene blir godt mottatt.

Nå har du lest rapporten fra Cannes etter at nær halvparten av filmene er vist. En rangering av de aller beste kommer førstkommende fredag. Au revoir!