60 år siden vi utviklet kunsten å finne nåla i høystakken i Nordsjøen

GJESTEKOMMENTAR: Hva er forskjellen på en advokat og en geolog?

Den første leteboringen ble startet 19. juli 1966. Her er plattformen Ocean Traveler utenfor Stavanger, før utsleping. Foto: NTB / NTB

Kanskje følgende historie kan bidra til å kaste lys over emnet. En god venn av meg – la oss kalle ham advokaten – ble for en tid siden mer enn oppgitt under en kjellerutgraving. De to-tre stikkprøvene som viste rådafjell og indikerte en enkel jobb, var på ingen måte representative for hva som faktisk befant seg under gulvet. Mellom dem var knallharde bergarter som påførte advokaten store ekstrakostnader.

Nåla i høystakken

Akkurat det samme kunne nok en geolog ha gjort, men da uten å bli overrasket over resultatet. Det er ikke alltid lett å ekstrapolere – å beregne det ukjente ut fra kjente datapunkter – men det er noe vi alle gjør i hverdagen. Det kan være boligpriser, aksjekurser, eller hvorvidt du i sommer skal takke ja til skøytene i størrelse 37 når ditt barn har størrelse 34. Det er også en viktig del av geologers arbeid i sin søken etter sannhet og olje.

Tenk deg at det ikke er snakk om hverdagslige ting, men om Nordsjøen, og at du ikke engang har et fast målepunkt, kun seismiske linjer tusenvis av meter fra hverandre. Basert på ekkoene fra undergrunnen skal du peke på hvor det skal bores en brønn, hvilke bergarter som befinner seg i dypet under hvilket trykk, og om disse inneholder petroleum eller ei. Slik var det for 60 år siden da den første letebrønnen på norsk sokkel ble boret – brønn 8/3-1 om lag 150 km sørvest for Stavanger. Riggen Ocean Traveler ble tauet fra Mexicogolfen og satte «spydet» i havbunnen 19. juli 1966.

Besetningen på de første brønnene var i hovedsak amerikanere, men oljepionerene «Rocky» Øverland, Henry Munkejord og andre var også med tidlig. Brønn nummer én ble «tørr», dvs. uten olje eller gass, men allerede i brønn nummer to (25/11-1) ble det gjort funn av olje.

Lukrative nålestikk

60 år med leting etter olje og gass på norsk sokkel har gitt nesten 2000 letebrønner som til sammen utgjør 6800 kilometer, tilsvarende avstanden fra Stavanger til Calgary.

Men norsk sokkel er stor, så i snitt utgjør dette kun én letebrønn per. 290 kvadratkilometer (husk da advokatens to-tre prøver på en kjeller!).

Disse nålestikkene er ikke bare kilder til store inntekter for selskapene og oljefondet når de inneholder petroleum, men de er også viktige informasjonskilder for geologene. For letebrønner koster hundrevis av millioner kroner, og da må all tilgjengelig informasjon fra både borehull, seismikk og geologenes hoder utnyttes til fulle. Det tas kjerneprøver for å undersøke bergartenes innhold, sammensetning, opphav, bruddstyrke og en rekke andre parametere. Informasjonen brukes både om det aktuelle borehullet, men også til å ekstrapolere mellom nålestikkene og forhåpentligvis unngå å ende opp som advokaten i kjelleren.

For det dreier seg om innsikt og teknikk, og om et framtidsrettet blikk. Ønsket er å fjerne usikkerhet og risiko, og sette tall på hvor sannsynlig det er å finne olje eller gass, og hvor mye det i så fall kan være.

Det er kalkulerte og kvalifiserte veddemål med milliarder av kroner som innsats og gevinst.

Flinkere til å finne

Flere brønner, mer og bedre seismikk og erfaring gir innsikt og læring. Selskapene gjør nå funn i mer enn halvparten av brønnene, selv om ikke alle funn er lønnsomme. De store og enkle funnene er gjort. Norsk sokkel er «moden», og det er svinnende håp om et nytt Troll, Ekofisk eller Johan Sverdrup. Det som gjenstår, er ofte mindre, mer komplisert og/eller dyrere å bygge ut.

Gitt at et område er åpnet for leting, er spørsmålet for oljeselskapene så enkelt og vanskelig som: tror vi at vi finner noe som gir oss mer penger igjen enn vi har brukt? Svaret kompliseres av faktorer som størrelse og kompleksitet på det man finner, avstand til eksisterende infrastruktur, vanndyp, avkastningskrav og forventning til framtidige oljepriser for å nevne noen. Og da har vi sett bort fra utslipp, som bakes inn i selskapenes vurderinger i form av CO_₂-avgift og lignende, men ellers er en faktor som i hovedsak overlates til politikere å svare for.

Når det nå diskuteres videre leting og konsesjonsrunder, er Parisavtalen og utslippsforpliktelser selvsagt viktige. Men det handler også om hvorvidt selskap i det hele tatt er interesserte i å lete.

Sokkeldirektoratet anslår at det fortsatt er mye igjen å finne. Men Sokkeldirektoratet er en pådriver for å realisere mest mulig av ressursene på sokkelen, og selskapene vurderer dette med andre briller. Ser vi på selskapsfloraen har det aldri før vært så få selskap aktive på norsk sokkel som nå. De aktive selskapene (nylig redusert med én) holder seg for det meste i områder hvor det er kort vei til infrastruktur, i Norskehavet og Nordsjøen.

Spiller tvungen yatzy

Det er dalende interesse generelt, og det er stort sett bare AkerBP, Vår Energi og Equinor som viser interesse for Barentshavet. De to sistnevnte spiller tvungen yatzy ettersom de har felt i drift (Snøhvit, Goliat og Johan Castberg).

Muligens kan noen av søknadene også mistenkes for å være skrevet med påholden penn fra myndigheter som ser seg tjent med aktivitet i Barentshavet av strategiske og geopolitiske grunner. Men det er dyr tilstedeværelse hvis de reelle forventningene til geologien er lave.

Til syvende og sist handler både kjellerutgravinger og petroleumsleting om å trekke konklusjoner fra begrensede datapunkter og veie opp forventet nytte mot forventet kostnad. Du gjør ikke om grovkjelleren til en kjellerstue når ungene snart er studenter, og du leter ikke etter olje og gass om du tror funnene koster mer enn de smaker.

Så til det innledende spørsmålet om forskjellen på en advokat og en geolog. Det finnes nok mange svar på det, men én forskjell er i alle fall at en tørr brønn ikke kan ankes.