Å bo tett har mange ulemper, blant disse er synkende fødselstall

DEBATT: Hanna Maria Van Zijp løfter fram et viktig tema: byutvikling. Det finnes en side av saken som sjelden diskuteres, hvordan fortetting påvirker våre samfunn og vår livskvalitet.

Å bo tett har en høy pris, ifølge innsenderen. Foto: Pål Christensen

Forskning på sosiale konsekvenser av fortetting strekker seg tilbake til 1950-tallet og dekker alle verdensdeler. Resultatene er sammensatte, men konklusjonen er den samme: Fortetting har en høy pris.

I starten var forskningen særlig opptatt av mental helse og hvordan gruppedynamikk ble påvirket av hvordan fortettingen ble implementert. Det var og en del absurd og uetisk forskning på dyr, der funnene fra disse studiene i stor grad er forkastet. Vi kan vel trygt si at verden på en del områder har utviklet seg til det bedre.

Byene kommer med en høy pris

Funnene fra studiene var dog tydelige: Å bo tett forringer den psykiske helsen betydelig. Over tid har forskningen utvidet perspektivet og sett på flere faktorer i sammenheng, spesielt etter at ideen om at «alle skal bo i byer» ble lansert som en rasjonell løsning for å spare energi, reisetid og infrastrukturkostnader. Noen gevinster kom, men prisen har vist seg å være høy.

Fem konsekvenser går igjen over hele verden der fortetting skjer:

• Dårligere fysisk helse.
• Dårligere mental helse.
• Økt sosial uro.
• Høyere bo- og levekostnader.
• Betydelig fall i fødselsraten.

Disse faktorene er alvorlige hver for seg, sammen utgjør de en samfunnsutfordring. Redusert helse øker presset på helsebudsjettene. Sosial uro gir økte kostnader til politi, vakthold og reparasjoner etter hærverk. Når det blir dyrt å bo, mister vi tilgang på kvalifisert arbeidskraft.

Sykepleierindeksen viser for eksempel at det blir stadig vanskeligere for en sykepleier å eie bolig i Oslo. Dette forsterker igjen sosiale forskjeller, fordi de fysiske verdiene, slik som bolig, samles på færre hender. Fallet i fødselsraten er kanskje den mest alvorlige konsekvensen.

Hvem skal inn i jobbene?

Når det fødes for få barn, blir det vanskelig å bemanne helsevesen, politi og skole. Det er vel knapt et parti i valgkampen som ikke har lovet flere ansatte innen helse, skole og politi. Men hvor skal disse komme fra når de ikke blir født til å begynne med?

Til slutt risikerer vi at økonomien og samfunnet bryter sammen på grunn av mangel på arbeidskraft. Hva kan gjøres? Det finnes bare én vei ut av denne utviklingen: en aktiv distrikts- og boligpolitikk. Vi må flytte statlige arbeidsplasser ut i distriktene, sørge for at råvarer foredles i Norge, det gir mulighet for arbeidsplasser i distriktene. Vi må også gjenreise Husbanken til sin storhetstid fra 70- og 80-tallet, og bygge gode nok, ikke luksuriøse hus.

Unge må få mulighet til å etablere seg i eneboliger med tradisjonell husbankhus-standard. Hvis vi ikke investerer i ungdommen nå, risikerer vi at fremtidens eldre blir liggende i en seng et døgn eller to uten hjelp. fordi den som skulle hjelpe, aldri ble født. En god alderdom krever at vi investerer i ungdommen i dag