Å fjerne karakterkrav er som et gufs fra fortiden

Å være sykepleier stiller høye krav til kompetanse der forankringen i et solid teoretisk kunnskapsgrunnlag inngår, mener Sigrun Hvalvik. Bildet er et illustrasjonsfoto. Foto: Shutterstock, NTB

Fra sykepleierhold er det blitt sagt og skrevet mye om ulike tiltak og strategier for å rekruttere og beholde sykepleiere. Å fjerne karakterkrav er ikke blant disse.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

I 2018/19 ble det innført krav om karakteren 3 eller bedre i matematikk og norsk for å komme inn på sykepleierstudiet.

Utdanningsminister Oddmund Hoel (Sp) og kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) går inn for å fjerne disse kravene. Ett av argumentene er at kravene fører til at universiteter og høyskoler må avvise mange gode og motiverte søkere.

Det er fra sykepleierhold blitt sagt og skrevet mye om ulike tiltak og strategier for å rekruttere og beholde sykepleiere. Å fjerne karakterkrav er ikke blant disse. Det er et tiltak som bringer et gufs fra den tiden kvinners egenskaper ble ansett som det viktigste for å bli sykepleier.

Stiller høye kompetansekrav

Sykepleie innebærer å fremme helse, forebygge sykdom, gjenopprette helse, lindre lidelse eller bidra til en verdig død. Dette stiller høye krav til kompetanse der forankringen i et solid teoretisk kunnskapsgrunnlag inngår. Karakterkrav i seg selv garanterer ikke for at personen blir en dyktig og kompetent yrkesutøver. Det gjelder både sykepleiere, lærere og leger.

Men når karakterer blir et tiltak og middel for å løse et samfunnsproblem slik det synes nå, degraderes samtidig betydningen både av å kunne tilegne seg et teoretisk kunnskapsgrunnlag og teori som sådan. Sykepleie er særlig utsatt for denne type tiltak, der kvalitet ofres for å løse problemer samfunnet står i.

Et lite, historisk tilbakeblikk viser nettopp at sykepleiere har vært utsatt for slike tiltak der både lengde og kunnskapsgrunnlag i sykepleierutdanningen har stått på spill.

Kjempet lenge og hardt

Troen på at faglært sykepleie var av avgjørende betydning både for pasienten og for samfunnet som sådan, var sterk hos Norsk Sykepleierforbunds (NSF) første leder, Bergljot Larsson. Fra forbundet ble stiftet i 1912, ble det å styrke sykepleiernes utdannelse en fanesak. Målet var at alle faglærte sykepleiere skulle gjennomgå en enhetlig treårig utdanning i sykepleie.

Bergljot Larsson, NSFs første leder, var overbevist om at teoretisk skolering var viktig for å gjøre sykepleierne til selvstendige yrkesutøvere. Her mottar Larsson St. Olavs orden, Ridderkorset av 1.klasse, for fortjenstfull innsats for norsk sykepleie i 1962. Foto: Ukjent, Aftenposten

Utdannelse skulle sikre pasientene pleie av høy kvalitet og gi sykepleierne status som en selvstendig profesjon. Dette målet ble det imidlertid vanskelig å nå. Stort behov for faglærte sykepleiere gjorde det nødvendig å utdanne flere sykepleiere på kortere tid. Derfor ble kampen om treårig utdannelse for sykepleiere lang og hard i Norge.

Å pleie syke mennesker anså mange som en oppgave kvinner hadde medfødte egenskaper til å utføre. Tre års skolering fortonte seg derfor som meningsløst. Det ble hevdet fra legehold at det var direkte skadelig med en så lang utdanning for kvinner. Det kunne blant annet gå utover forplantningsevnen.

En «sykeplejerske» skulle først og fremst være ren, pen og appetittlig: «Ja, hun skal være saadan at man faar lyst til at ta paa hende», uttalte en sykehuslege fra Holmestrand.

Ville forhindre utnyttelse

Utdanningskampen varte i over 30 år. Lov om treårig utdanning ble ikke formelt vedtatt før i 1948. Fra 1912 til 1935 var det likevel en sterk vekst i antall treårige sykepleieutdanninger. Denne veksten kan i stor grad tilskrives ulike tiltak NSF satte i verk. NSFs tiltak førte likeledes til at det teoretiske kunnskapsgrunnlaget ble styrket.

Bergljot Larsson var overbevist om at teoretisk skolering var viktig for å gjøre sykepleierne til selvstendige yrkesutøvere og for å forhindre at de ble utnyttet som arbeidskraft. Dette anså hun at sykepleierne var særlig utsatt for både som kvinner og gjennom sykepleiens forankring i altruistiske verdier. Hun løftet sykepleierne fram som en synlig, og til tider også brysom gruppe i samfunnet.

Hennes uttalelse til en journalist kan inspirere videre:

«Ja, vi vil gjerne ligne svanene i skjønnhet – og du verden, som de kan slåss!»

Det historiske innholdet i teksten er basert på doktorgradsavhandlingen om Bergljot Larsson og den moderne sykepleien (2002).