Å leve bak barrikader er ikke et «følelsesproblem»

At de fleste Palestina-aktivister ikke selv truer eller trakasserer jøder, fritar ikke bevegelsen som helhet fra ansvar for hvilke uttrykk som tolereres, bagatelliseres eller får stå uimotsagt, skriver innleggsforfatterne. Bildet viser synagogen i Oslo. Foto: Olav Olsen

Det siste året er jøder i økende grad blitt presset ut av det offentlige rom.

Farhan Shah, filosof, ph.d. og foredragsholder, reiser et viktig og riktig poeng: Kollektiv skyld er uakseptabelt. Ingen aktivister skal holdes ansvarlige for handlinger de hverken har støttet eller hatt kontroll over. Det er et grunnleggende demokratisk prinsipp. Men Shah går lenger enn dette og ender med å avvise enhver forventning om grensedragning i Palestina-aktivismen som en urimelig kollektiv ansvarsplassering. Det er her resonnementet svikter.

Det politiske rommet man er med og skaper

Aftenpostens lederartikkel 16. desember, som Shah svarer på, krever ikke at Palestina-aktivister tar ansvar for jihadistisk terror. Den etterlyser ansvar for noe langt mer nærliggende: hvordan antisemittiske uttrykk, voldsglorifisering og ekstremistiske narrativer får fotfeste – eller forblir uimotsagt – i deler av protestmiljøene. Dette er ikke kollektiv skyld, men ansvar for det politiske rommet man selv er med på å skape.

Shah bortforklarer gjennom psykoanalytiske begreper som splitting og projeksjon. Reaksjoner på antisemittisme forstås som Vestens behov for å bevare Israel som et «godt objekt», mens ubehaget skyves over på Palestina-aktivister.

Men å forklare reaksjoner på antisemittisme som projeksjon er å gjøre konkrete erfaringer med trusler, vold og utestengelse til et psykologisk symptom hos dem som rammes. Det er ikke analyse, men en måte å slippe å forholde seg til faktiske handlinger og deres konsekvenser på.

Jøders handlingsrom innsnevres

For jøder i Norge handler dette ikke om subjektive følelser. Det siste året er jøder i økende grad blitt presset ut av det offentlige rom. Jødiske arrangementer – også rene kulturelle og sosiale sammenkomster – må i dag gjennomføres bak sperringer og med bevæpnet politi i fullt verneutstyr.

At man i Norge må ha væpnet politi til stede på en fest for å kunne feire jødisk kultur og fellesskap, er uakseptabelt. Det representerer et demokratisk unntak ingen andre minoriteter i landet lever under.

Jødiske arrangører har opplevd trakassering av gjester, forsøk på å ta seg inn i bygninger der arrangementer pågår, og situasjoner der politiet vurderer trusselnivået som alvorlig. Under 8. mars-markeringen i fjor ble jødiske kvinner omringet av aktivister og presset ut av toget.

Dette er ikke enkeltstående episoder, men uttrykk for en utvikling der jøders faktiske handlingsrom innsnevres. Jøder i Norge får ikke engang markere egne minnedager eller uttrykke sorg i fred uten å møtes av motdemonstrasjoner med flagg, rop og støy.

Nødvendig demokratisk ansvar

Det avgjørende spørsmålet er derfor ikke hvilke psykologiske mekanismer som kan tilskrives kritikken, men om antisemittiske uttrykk faktisk forekommer – og om de møtes med tydelig motstand.

Det er fullt mulig å kjempe for palestineres rett til liv, frihet og verdighet og samtidig ta et tydelig oppgjør med antisemittisme der den oppstår. At de fleste Palestina-aktivister ikke selv truer eller trakasserer jøder, fritar ikke bevegelsen som helhet fra ansvar for hvilke uttrykk som tolereres, bagatelliseres eller får stå uimotsagt.

Å insistere på dette er ikke kollektiv skyld. Det er et nødvendig demokratisk ansvar.