A-magasinet var et kvalitetsblad. Nå minner det stygt om et oppsamlingsheat.

A-magasinet fremstår ikke lenger eksklusivt, mener Stein Erik Kirkebøen. Foto: Ingvild Berg

Gjenbruk er både politisk korrekt, smart og miljøvennlig. Men det er neppe bærekraftig for et avismagasin som skal være både eksklusivt og originalt.

I lengre tid er A-magasinet blitt mindre interessant for meg. Jeg har slått meg til ro med at det er jeg som er feil, for gammel og i utakt med tiden og utenfor målgruppene. Og så har jeg lest nok vinanmeldelser.

Greit nok, jeg har jo reportasjene.

Så kom en «ny» utgave av A-magasinet med tre reportasjer. Da slo det meg at det ikke er sikkert det er meg det er noe galt med.

Først i det «nye» magasinet: en artikkel om kunstner Sverre Malling og hans forhold til kunstig intelligens. Det var noe kjent med den. En kjapp sjekk viser at Aftenposten publiserte den for et par uker siden.

Så kom en sak om det politiske spillet i kulissene da Senterpartiet brøt ut av regjeringen for et år siden. Glitrende sak. Men jeg hadde allerede lest den. På nett kvelden før. Jada, jeg vet at det er slik det er blitt. Men det gjør ikke akkurat bladet eksklusivt. Faktorenes orden er nemlig ikke alltid likegyldig. Hadde noen utsatt nettpubliseringen ett døgn, hadde papirmagasinet stått frem mer som et eksklusivt blad enn som et oppsamlingsheat. Det skal ikke mer til.

Reportasje tre, om en podkasthelt som har endret spisevaner, er det også noe kjent ved. Et kjapt søk viser at den også sto på trykk i Aftenposten for et par uker siden. Med samme tittel og samme oppslagsbilde som i A-magasinet. Da minner bladet stygt om et oppsamlingsheat.

Kirkebøen er tidligere journalist i Aftenposten.