Å slå inn åpne dører redder ikke de mest sårbare elevene

KRONIKK: Skolefravær er et svært komplekst og gjenstridig fenomen. En mirakelkur i form av et par timer arbeidslivsfag i uken er ikke nok for en elev som opplever et intenst emosjonelt ubehag bare ved tanken om å gå på skolen.

Den virkelige krisen vi står i, er at andelen elever med svært høyt fravær har doblet seg. Foto: Shutterstock

Eirik Jåtten (H) skriver i et debattinnlegg at skolefraværet øker, at vi mangler lokale data på dette, og at hjelpeapparatet oppleves som en labyrint. Han har dessverre helt rett i sin virkelighetsbeskrivelse. Problemet er at lokalpolitikeren slår inn åpne dører, lanserer enkle løsninger på et sammensatt samfunnsproblem, og ser ut til å ha glemt revisjonen som ble gjennomført i egen kommune.

Revisjonens knusende dom fra 2022

Jåtten etterlyser «tydelige rutiner for hvem som eier oppfølgingen». Dette er det samme som Rogaland Revisjon påpekte da de i 2022 la fram en forvaltningsrevisjon av grunnskolens håndtering av bekymringsfullt fravær i Stavanger kommune. Revisjonens rapport var knusende: Skolenes håndtering var mangelfull, praksisen var lite standardisert, håndteringen ble ikke dokumentert tilfredsstillende, og ansvaret ble pulverisert. At Jåtten nå, fire år senere, etterlyser de samme rutinene, avslører at han ikke kjenner sitt eget system. Den gamle kommunale fraværsveilederen er erstattet. Stavanger kommune har i dag oppdaterte, detaljerte rutiner for oppfølging av elevfravær som alle skoler skal følge. Her er eierskapet klart: kontaktlærer har ansvaret for den første oppfølgingen og kontakten med foresatte. Ved eskalerende fravær kobles skolens ledelse og ressursteam inn. Kommunen har også opprettet en egen temaside på intranettet og informasjon til foreldre på nett.

Fraværskrisen handler altså ikke primært om mangel på rutiner. Den handler om mangel på ressurser til å utføre dem. Kontaktlærere og skoleledere er presset til det ytterste, og mangler tid til å stå i det krevende kartleggings- og oppfølgingsarbeidet. Reell inkludering koster.

Lovbestemt plikt

Jåtten etterlyser også lokale fraværsdata. Til dette er det også to ting å si: For det første har kommuner og fylkeskommuner en lovbestemt plikt til å sørge for elevenes rett og plikt til opplæring. De plikter uansett å registrere og følge opp alt fravær systematisk. Man trenger ikke se lenger enn over kommunegrensen til Sandnes, som nå oppdaterer retningslinjene og rutinene sammen med andre sentrale kommunale tjenester. For det andre kommer en nasjonal faglig retningslinje og et nasjonalt fraværsregister i 2026. Dette har en av de undertegnede og andre etterlyst i årevis for å få slutt på synsingen om skolefravær. Jåttens rop etter lokale fraværssystemer er dermed snart løst nasjonalt.

Krever mer enn arbeidslivsfag

Den virkelige krisen vi står i, er at andelen elever med svært høyt fravær (20 dager eller mer på vitnemålet 10. trinn på landsbasis) har doblet seg. Jåtten lener seg på én forskers tall om at 60 prosent av fraværselevene strever faglig, og konkluderer med at mer «arbeidslivsfag» vil fungere som et direkte fraværstiltak. Praktiske fag er viktig for elevenes motivasjon. Men å redusere skolevegring til et spørsmål om arbeidslivsfag, vitner om manglende forståelse for hvor dypt dette stikker.

Allerede i 2021 advarte en av de undertegnende i en bekymringsmelding i Stavanger Aftenblad om at pandemien ville gi en bølge av psykiske helseplager, og at skolen trengte massiv hjelp for å demme opp for dette. Skolefravær er det vi i forskningen kaller et «wicked problem», et svært komplekst og gjenstridig fenomen. Årsakene befinner seg på mange nivåer samtidig: individuelle sårbarheter, angst, utrygt læringsmiljø, mobbing og familiedynamikk. En mirakelkur i form av et par timer arbeidslivsfag i uken er ikke nok for en elev som opplever et intenst emosjonelt ubehag bare ved tanken om å gå på skolen.

Lenden-paradokset

Revisjonen i 2022 pekte også på at den samlede kompetansen i hjelpeapparatet utnyttes for dårlig. Jåtten krever et forpliktende samarbeid mellom instansene. Igjen slår han inn vidåpne dører: Stavanger kommune har et slikt samarbeid for å bedre det forebyggende arbeidet. Men dette fungerer bare hvis man har fagfolk på bakken og nærskolene er helt avhengig av et sterkt lag rundt eleven. I revisjonen ble Lenden skole og ressurssenter trukket fram som en sentral aktør som kan bistå skolene med kompetanseheving, kartlegging av fraværsårsaker, direkte arbeid med elever og gi råd i krevende overganger fra hjem til skole. Jåtten skriver at vi må «eie ansvaret» i stedet for å skyve det videre. Samtidig har hans parti, Høyre, stått i bresjen for å omorganisere nettopp Lenden skole og ressurssenter, helt uten at det er foretatt en konsekvensanalyse av hva dette vil bety for de mest sårbare elevene som trenger dette fagmiljøet. Å spre Lenden sin spisskompetanse revisjonen selv pekte på viktigheten av, er det stikk motsatte av å ta ansvar. En nærskole uten et robust støttesystem er som et sykehus uten spesialister. Jåtten skriver at det koster mer å vente, og at forebygging er god økonomi. Å slå inn åpne dører med krav om rutiner som revisjonen etterlyste for fire år siden, rutiner som administrasjonen, staten og fagfolk for lengst jobber etter, hjelper ikke elevene som sitter hjemme.

Politikerne må se forbi enkle årsaksforklaringer, sørge for at skolene får ressursene fraværsrutinene faktisk krever, og må frede Lenden skole og ressurssenter inntil en skikkelig konsekvensanalyse ligger på bordet.