– Tankevekkende om ensomhet

Lavmælt og tankevekkende om ensomhet, passivitet og tapte muligheter.

Per Schreiner har tidligere skrevet flere romaner og film- og tv-manus. Foto: Anna-Julia Granberg, Blunderbuss/Tiden

Per Schreiner: Den svake viljen. En kjærlighetshistorie. Roman. 179 sider. Tiden

Handlingen i Per Schreiners «Den svake viljen» utspiller seg i løpet av en dag, og tegner et portrett av et liv som er preget av stillstand og små nederlag. Jeg-fortelleren er en mann i slutten av 40-årene som lever et tilbaketrukket liv i sin farmors leilighet på Majorstua. På farmorens postkasse står navnet R Andresen, som foruten å bringe tankene til Schreiners roman «Elster, Andresen, Dahl», gir grunn til å tro at vår mann også heter det. Men noe fornavn har han ikke fått tildelt, som vel understreker hans anonymitet og marginalisering. Han er delvis ufør etter et fall i en trapp, står utenfor arbeidslivet, har få nære relasjoner og er i det hele tatt en litt diffus figur.

Den dagen vi møter ham, skal han i begravelsen til naboen Jan, en mann han har hatt et ambivalent og turbulent vennskap med, og som han også har delt noen lyssky aktiviteter med. De har blant annet beriket seg på å plyndre bodene i bygårdene rundt om i hovedstaden. Hele romanen kretser rundt begravelsesdagen, og gir teksten fremdrift, selv om det ytre sett er relativt lite som skjer.

Hovedtyngden av stoffet er organisert i fortidsplanet. På vei til begravelsen og under selve bisettelsen reflekterer fortelleren over sitt liv: oppvekst, familie, mislykkede relasjoner, tilfeldige hendelser som aldri førte til noe. Parallelt utfoldes kjærlighetsforholdet til Wenche eller Venke, som jeg-fortelleren sært nok insisterer på å kalle henne, en relasjon som dominerer fremstillingen og etter hvert beveger seg henimot oppløsning, men mer drevet av sosial inkompetanse og passivitet enn av drama og store følelser. Dette forholdet gir hovedpersonen et innblikk i et annet og meningsfullt liv med arbeid og tilhørighet, skjønt i likhet med nesten alt annet i livet hans, glipper også dette for ham. Han lever med egne ord «et halvt liv». Han har en halv uføretrygd og kan nesten ingenting, bortsett fra å taksere tyvegods. Han er ikke uten intelligens, men mangler drivkraft. Han har hatt relasjoner, men ingen varer. Han har hatt muligheter, men aldri forfulgt dem.

Schreiners stil kjennetegnes av en tilsynelatende enkel, registrerende, nærmest byråkratimiterende prosa, som ved første øyekast kan virke triviell. Men det er nettopp gjennom de små detaljene, og i forskyvningene mellom det trivielle og det alvorlige, at romanens eksistensielle tyngde oppstår, dels i de ofte litt klønete og stotrende, realistiske dialogenes ufrivillige komikk, dels i setninger som «Trappeoppgangen lukter noe bedre etter at Jan døde», som jo både er svart og grotesk og grufullt morsom.

Tematisk kan romanen sies å kretse omkring den svake viljen som tittelen peker mot, kjærligheten som mulighet og tap, og sosial marginalisering, ofte også i et underforstått klasseperspektiv, der jeg-fortelleren er svært bevisst på sin egen sosiale posisjon: «Hun eide en leilighet (...) mens jeg hadde lite arv». Dette bidrar videre til en underliggende opplevelse av skam og utilstrekkelighet.

Fremfor alt er dette en roman om det som ikke skjer. «Alt er en utsettelse», heter det mot slutten et sted, og dette kan vel kanskje være egnet som bokens eksistensielle motto. Livet skjer, men det passerer, og han deltar egentlig ikke i det. Det livet han etter muligheten kunne ha hatt, realiseres ikke, og romanen ender uten forløsning. Jan er død, Venke er borte, og jeg-fortelleren vender tilbake der han begynte, alene og i bevegelse, men uten retning eller forankring.

Forfatterens store styrke ligger i denne evnen til å gjøre det trivielle og banale så betydningsfullt. Gjennom en nøktern, nesten kjølig stil og presise observasjoner, skaper han en dyp resonans som virker sterkt og lenge i leseren.