1 hour ago
2
Aasmund Robert Vik vokste opp i Valle, som er en liten bygd i Setesdal med rundt 1200 innbyggere.
– Det var et trangt misjonsmiljø med bedehus og langt til nærmeste by. Alt avvik var svært negativt. Homofili var så skammelig at det ikke ble snakket om i det hele tatt.
Som ung og skeiv var livet ensomt, forteller han.
– Jeg tror ikke mange kan forestille seg hvordan det var.
Seksuelle handlinger mellom menn var forbudt ved lov. Homofili var definert som en sykdom.
– Jeg var fullstendig alene. Jeg fikk ingen bekreftelse verken hjemme eller på skolen om at jeg var god til noe. Det måtte jeg oppdage selv, da jeg flyttet hjemmefra i 15-årsalderen. Da måtte jeg oppdage verden på ny.
Siden den gang har synet på skeiv kjærlighet endret seg drastisk, og Vik har vært en spydspiss. Men det er likevel noe ved utviklingen nå, som gjør flere urolige.
Et møte i all hemmelighet
Vik setter seg ned ved et bord i Botanisk hage i Oslo. Hagen er et av favorittstedene hans i byen som til slutt endte opp med å bli hans hjem.
– Har det endret deg å vokse opp sånn – har det fått noen konsekvenser?
– Jeg vil heller si at det har tilført styrke, sier han og humrer.
2. november 1968 ble et vendepunkt for Vik.
– Jeg husker fortsatt datoen så tydelig.
I noen år hadde han vært kjent med at det fantes en homofil organisasjon som het Det Norske Forbundet av 1948.
– Man måtte være over 21 år og sikkerhetsklarert. Samfunnet var så fiendtlig innstilt.
Endelig var han gammel nok. Spent satte han seg på en buss til Snarøya, der medlemmene skulle møtes i hemmelighet. Han gikk av bussen ett stopp for tidlig for ikke å vekke mistanke.
– Det var en overveldende følelse å komme inn i lokalet. Det var en stor oppdagelse å finne «mine folk». «Her hører jeg hjemme». Det var da jeg forstod at jeg kunne ha et relativt bra liv til tross for samfunnets holdninger.
Da Vik reiste hjem igjen den kvelden, bestemte han seg.
– Da lovet jeg meg selv at jeg ikke bare kunne ta imot, jeg måtte gi litt selv også.
Det markerte starten på et livslangt engasjement, som står like sterkt hos 79-åringen i dag.
Mange hatbrev
Vik var med på å kjempe frem at Stortinget opphevet den såkalte «homoparagrafen» i 1972. Da ble det lovlig for menn å ha sex med andre menn.
Fem år senere ble sykdomsdiagnosen også fjernet.
Når Vik tenker tilbake, er det sånne milepæler som har gjort mest inntrykk.
– Vi har oppnådd noe, og vi har fått disse seirene. Samtidig vet vi at de fortsatt må forsvares mot kreftene der ute som ikke vil oss vel.
Som synlig i kampen for skeives rettigheter har Vik møtt mye motstand.
– Jeg har fått min dose med hatbrev. Det var en som mente at «det er så fint at dere står frem, for da kan vi normale gå i en stor bue rundt dere.» En annen lurte på om ikke grunnen til at vi møtte så mye motstand var fordi vi ikke oppførte oss ordentlig.
Han bryter ut i latter.
– Ja, jeg kan ikke annet. Vi har hatt mye latter i vår bevegelse. Det har vært en måte å overleve på når det var på sitt hardeste.
– Men har det også gått innpå deg, all denne motstanden?
– Kanskje i øyeblikket, men det preller av.
Så blir Vik alvorlig igjen.
– Men det har også gått utover veldig mange som ikke klarte livet.
Mistet kjæresten
På 70-tallet møtte Vik sin store kjærlighet, Per. De fikk bare tre år sammen.
– Han hadde et dårlig hjerte. Jeg visste det, men jeg visste ikke at det var så alvorlig at han kom til å dø av det.
Per var bestyrer i hotellbransjen på høyfjellet. Da han plutselig døde, fikk Vik aldri beskjed.
– Jeg fikk ikke vite noe. Jeg var ikke regnet som nærmeste familie. Han hadde heller ikke vært åpen med sin familie om oss. Derfor tok det 35 år før jeg fikk vite hvor graven var, forteller han.
For fem år siden kom Vik i kontakt med en bekjent som drev med slektsforskning, som hjalp ham med å spore opp graven i Tønsberg.
– Savnet hadde vært der i alle år.
Han tar frem mobilen og viser frem et bilde av gravsteinen.
– Å plutselig få se navnet på steinen var både sårt og godt. Det er en påminnelse om hvor mye bedre ting er i dag.
Hjemkomsten
For et par år siden ble Vik invitert til hjembygda for å delta i en samtale under kulturuka.
– Det var satt ut 50 optimistiske stoler på biblioteket, men det kom 80, forteller Vik.
Han delte rått og ærlig om hvordan det var å vokse opp der.
– Jeg kunne fortelle åpent om min historie, og de fikk bekreftet at jeg ikke representerer noen ideologi.
Ordfører Lars Tarald Myrum (Sp) har senere hørt samtalen i opptak og forteller at det gjorde stort inntrykk.
– Slike historier forteller oss mye om fortiden vår, men også noe om tiden vi lever i, sier Myrum.
Ordføreren forteller at privatpersoner har flagget i årevis i bygda. Nå blir regnbueflagget også heist hver juni ved den lokale skolen og kommunehuset.
– Det viktigste er at alle skal kjenne seg hjemme i sitt lokalsamfunn. Slik mener jeg vi har det i Valle i dag. Jeg vil faktisk mene at bygdesamfunn i mange tilfeller er mer åpne og inkluderende enn større steder i våre dager, sier Myrum.
For Vik er flaggingen en seier.
– Jeg skulle ønske det fantes noe sånt da jeg var liten.
Han ser ikke på flagget som verken politisk eller ideologisk.
– Henger det et regnbueflagg på en boligblokk, så tenker jeg at det er et godt sted å bo. Hvis et firma har regnbueflagg, så føler jeg meg velkommen.
– Har blitt modigere
Årets pridemåned startet med en opphetet debatt.
Kristent ressurssenter står bak en aksjon for å stanse alle former for pride-markering i skolen. De opprettet også en spleis for å gi foreldre advokatbistand for å unngå påtvunget regnbueflagging eller markering i skolen.
Flere steder i landet har også flaggene bitt revet ned eller brent.
– Jeg har medfølelse med de unge i dag, som blir forsøkt frarøvet å se flagget i skolegården. Da vil de vokse opp og tenke at de har mindre verdi, slik jeg gjorde.
Motkreftene har blitt modigere, reflekterer Vik.
– De er ikke nødvendigvis så mange i antall, men volumet er høyt, og de gjør veldig mye ut av seg.
Aksjonen har også blitt møtt med kritikk og en motspleis.
– Når man tenker på helheten og ser hvor mange som er støttespillere, så er det et bra bilde, sier Vik.
Han mener Norge har kommet langt og viser til at en rekke land fortsatt har dødsstraff for skeive.
– Når det å bare stå frem er forbundet med livsfare, da blekner det norske, kristne våset.
Vik er selv en kristen mann, men han tar sterkt avstand fra de mest konservative miljøene.
– Hvorfor tror du det er motstand mot pride?
– Det er en misforstått beskyttelse. Fullstendig misforstått.
Kirkens Bymisjon
Kirkens Bymisjon har stått opp for skeives rettigheter helt siden starten på 1970-tallet. Nå er organisasjonen alvorlig bekymret.
– Unge mennesker forteller at de er redde for å holde hender i hjembyene sine på gata. Folk vi møter forteller at de ikke tør å gå i pride, sier generalsekretær Adelheid Firing Hvambsal.
Hun mener ytringsklimaet har blitt mye hardere og at det har skjedd en klar forverring i kommentarfeltene.
– På det menneskelige nivået opplever mange uakseptabel trakassering, diskriminering og vold. På et samfunnsnivå handler dette om hva slags samfunn vi vil ha og om vi er rause med hverandre.
I fjor ble det levert 246 anmeldelser av hatkriminalitet mot skeive i Norge, ifølge en fersk rapport fra politiet. I tillegg var det 92 anmeldelser som omhandlet kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet.
– Jeg tenker at det er en dyp krenkelse av menneskeverdet. Det er helt uakseptabelt å marginalisere mennesker på bakgrunn av seksuell legning. Mennesker skal få være de de er og elske den de vil, sier Firing.
– Gå for noen som ikke tør
Selv om antallet anmeldelser gikk noe ned i fjor sammenlignet med året før, er politiet bekymret for antiliberale strømninger, radikalisering på nett og en økende idealisering av tradisjonelle maskuline kjønnsroller blant unge gutter.
«Selv om det er vanskelig å spå fremtiden, vil trolig disse trendene påvirke politiets bekjempelse av hatkriminalitet fremover», skriver Oslo politidistrikt.
For Kirkens Bymisjon er det derfor viktig å rope høyt.
– Heis regnbueflagget der du kan, hjemme eller på arbeidsplassen. Vis mennesker at det er trygt, og bli med i kampen for et mangfoldig og likeverdig samfunn. Gå i pridetog for noen som ikke tør, sier Hvambsal.
– Men må det ikke også være rom for ytringer som omhandler kritikk av pride eller regnbueflagget?
– Det er meningsfrihet i Norge. Som psykolog kan jeg si at det ikke skader barn å bli presentert for mangfold. Dersom vi reduserer menneskers mulighet til å speile seg i ulike identiteter, blir det et trangere samfunn og vanskeligere å være menneske.
– Reneste science fiction
Stonewall-opprøret i USA i 1969 regnes som startskuddet for den moderne skeive bevegelsen og la grunnlaget for dagens pride-parader.
Den aller første markeringen i Norge var fem år senere. Da møtte Vik og rundt 250 andre modige sjeler opp på Universitetesplassen i Oslo.
– Det var et opprør mot trakassering, forfølgelse og hat. Da hadde LHBT-leiren fått nok, forteller Vik.
Siden har bevegelsen vokst kraftig, og i fjor deltok 100.000 mennesker i paraden i hovedstaden.
– Det som er i dag, er reneste science fiction sammenlignet med hva vi forestilte oss før i tiden. Vi hadde aldri trodd det skulle bli den oppslutningen om saken og all den støtten fra samfunnet.
Selv om Vik for lengst har passert pensjonsalder, er han like aktiv. Nå jobber han for å skape trygge møteplasser for skeive eldre i samarbeid med foreningen Fri og Kirkens Bymisjon.
– Det er bare å fortsette engasjementet, for jeg er så godt i gang nå, sier han og smiler.
Han tar på seg sekken og skal til å haste videre til neste avtale.
– Vær forsiktig med hvem du hater. Det kan være en du er glad i.
English (US)