ADHD-debatten: Vi må holde fast ved noen sannheter

Vi er enige om at det fremdeles er ubesvarte spørsmål, men de handler mer om holdninger enn fag, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Olav Olsen

Det er ikke noe positivt i at så mange har fått diagnosen. Men for dem som har lidelsen, er det viktig at den anerkjennes.

Overlegene Erlend Lunde, Terje Thesen og Kristin Broch spør i Aftenposten hvordan vi forholder oss til økningen i ADHD-diagnoser. Åpne debatter er avgjørende for faget. Samtidig må ikke diskusjoner om antall være til hinder for at de som trenger det, får utredning og behandling.

Vi vil fortsatt hevde at noe av årsaken til at ADHD øker skyldes underdiagnostisering. Mange går fortsatt under radaren: de uoppmerksomme, jenter og minoriteter.

I Norge har barn med foreldre fra Asia og Afrika en langt lavere andel med ADHD. Og ADHD er sterkt knyttet til lav sosioøkonomisk status.

Det kan også være overdiagnostisering. Oppmerksomheten rundt diagnosen og bruk av sosiale medier kan forsterke ADHD symptomer.

Det kan forklare hvorfor vi ser en økning i forekomsten, men er ikke et argument mot at diagnosen er ekte.

Lunde, Thesen og Broch hevder vi har tynt vitenskapelig grunnlag for å si at medikamentell behandling kan være kriminalitetsforebyggende. Våre synspunkter er basert på registerdata fra Sverige og kunnskapsoppsummeringer.

De tre skriver at rom for tvil er en styrke. Det støtter vi, men samtidig må vi holde fast ved noen robuste erkjennelser: ADHD er knyttet til endringer i hjernen og er et resultat av både genetikk og miljøpåvirkninger. Behandlingen virker, men mange vil ha fluktuerende symptomer som voksen. Kvinner er spesielt utsatt ved hormonelle endringer som pubertet, fødsel og menopause.

Det er ikke noe positivt i at så mange har fått diagnosen, men for dem som har lidelsen, er det viktig at den anerkjennes.

Tall fra Folkehelseinstituttet viser store fylkesvise variasjoner i antall diagnostiserte 2-17 åringer, fra 1,05 prosent i Troms til 0,38 prosent i Vestfold. Vi tror ikke sykeligheten i Troms er tre ganger høyere, eller at andelen i Vestfold gir et riktigere tall på forekomsten.

Vi er enige om at det fremdeles er ubesvarte spørsmål, men de handler mer om holdninger enn fag.