Aftenpostens kommentator mistenkeliggjør et av landets viktigste kultur- og språkpolitiske virkemidler

Det er grunn til å stusse både ved Ingunn Øklands fortolkning av hvordan innkjøpsordningen fungerer og hva den har utrettet, mener Nora Campbell i Aschehoug. Foto: Privat

Ingunn Økland mistenkeliggjør et av landets viktigste kultur- og språkpolitiske virkemidler. Med lesekrise blant både unge og voksne er det uklokt.

Aftenpostens kommentator og hovedanmelder Ingunn Økland er bekymret for det hun beskriver som en pågående utvanning av norsk skjønnlitteratur. Nærmere bestemt stiller hun seg kritisk til at skillet mellom fiksjon og selvbiografi viskes ut i bøker som markedsføres som romaner, og/eller påmeldes Kulturrådets innkjøpsordning for ny norsk skjønnlitteratur.

Disse bøkene kunne med fordel vært bearbeidet til rene sakprosatitler, mener Økland, og slår videre fast at grunnen til at de ikke er blitt det, er at nåløyet for å bli kjøpt inn til biblioteker gjennom Kulturrådets innkjøpsordninger er trangere for sakprosa enn for skjønnlitteratur.

Som «løsning» tar hun til orde for å likestille de to innkjøpsordningene for sakprosa og ny norsk skjønnlitteratur ved å endre den skjønnlitterære ordningen fra automatisk til selektiv. Dette er stikk i strid med det mange bransjeaktører og politikere er enige om: at ordningen for den litterære og samfunnsviktige sakprosaen bør styrkes, ikke motsatt.

Uavhengig kvalitetsvurdering

I sin argumentasjon later Økland til å glemme at selv om ordningen er «automatisk», går all ny norsk skjønnlitteratur som kjøpes inn av bibliotekene, gjennom en uavhengig kvalitetsvurdering før staten påtar seg finansieringen. Skjønnlitterære verk vurderingsutvalget mener ikke holder høy nok kvalitet, blir avslått. Dermed er det grunn til å stusse både ved Øklands fortolkning av hvordan ordningen fungerer og hva den har utrettet.

Vi kan gi Økland rett i én ting: Kulturrådets innkjøpsordning for norsk skjønnlitteratur for voksne er, som alle forsøk på å rubrisere kunstneriske uttrykk, mye mindre nyansert enn den litteraturen den er skapt for å favne.

Samtidig er den mer praktisk og robust enn Økland fremstiller den, ja, den er et kulturpolitisk vidunder. Og etter allerede å ha blitt innskrenket i løpet av det siste tiåret er den fortsatt under sterkt press. Med lesekrise blant både unge og voksne gjør Økland uklokt i sin mistenkeliggjøring av et av landets viktigste kultur- og språkpolitiske virkemidler.

Hvordan forstår vi begrepet «dikterisk preg»?

«Skjønnlitteratur» et vidt begrep, som har plass til alt fra lyrikk og scenetekster til romaner og hybridtekster.

Noen bøker er skrevet med utgangspunkt i forfatterens egne erfaringer, egne familiehistorier, egne livshistorier – uten at de dermed kun er dette, og uten at det har vært en del av forfatterens prosjekt å holde seg strengt til en objektivt etterprøvbar virkelighet.

Når man må velge hvilken side av streken et språklig arbeid sogner til, må vi i forlaget etter Kulturrådets kriterier for påmelding vurdere hvordan vi forstår begrepet «dikterisk preg». Og vi må vurdere om det er dette aspektet ved verket, eller å peke leseren i retning av noen faktiske forhold i verden, som er det mest relevante.

I mange tilfeller innenfor både skjønnlitteratur og sakprosa lykkes forfatteren med begge deler. Som forlag lander vi ofte på at kunstnerisk ambisiøse verk med disse egenskapene hører hjemme på den skjønnlitterære siden av skillet.

I utakt med sin tid

Og det er verdt å se nærmere på hva tøyeligheten i det skjønnlitterære begrepet faktisk har gitt i bidrag til norsk litteratur de siste tiårene.

Hva om man tenker på hvilke fortellinger norske lesere og biblioteker hadde gått glipp av dersom forfattere hadde anstrengt seg for å skrive så sjangertro bøker som mulig?

Er en «ren» skjønnlitteratur så viktig at Karl Ove Knausgård ikke burde skrevet «Min kamp», og at Vigdis Hjorth ikke burde skrevet «Arv og miljø»? Kanskje for Ingunn Økland, men dette er altså blant de siste tiårenes mest leste, mest kritikerroste og internasjonalt mest anerkjente norske romaner. Få ville vært dem foruten.

Eller for å se på en av årets utgivelser, som Ingunn Økland peker på i sin kommentar: Nikolai Torgersens «Gater jeg har levd» hviler ikke i et tradisjonelt romanformat, men er årets mest solgte skjønnlitterære debutant. Boken hans har truffet en nerve hos norske lesere som vitner både om kraften i forfatterens historie og hans litterære bearbeidelse av denne.

Ingunn Økland må gjerne mene at «Gater jeg har levd» burde vært skrevet på en annen måte, en som siktet seg tydeligere inn mot skjønnlitteraturen eller sakprosaens angivelige kjerne. Men i dette er hun i utakt med sin tid og det landskapet litteraturen alltid har operert i.

Tanken om å bygge tykkere murer mellom det «virkelige» og det «fiktive» er hverken i takt med hvordan skjønnlitteratur faktisk skapes, eller et ideal for hvordan den bør skapes.