All I want for christmas is jul

KOMMENTAR: Til alle dere som sørger for at det faktisk blir jul: Tusen takk.

I 2018 sang Mariah Carey julen inn i badedrakt. Flotte tradisjon. Foto: Jarle Aasland

I min absolutte favorittjulefilm, «Mongoland», blir den brokete vennegjengen invitert på julaselskap hjemme hos julakosetrollet Elin. Over noen øl på Cementen diskuterer de om de virkelig skal gå på den litt klamme festen. Marko argumenterer knallsterkt.

Det e gratis alkohol, heile kvelden!

Men de andre er skeptiske, også etter at Silje har holdt sin utmerkede prosedyre.

Når någen gidde å organisera ein fest ... Hu organisere og lage på ting ... og lage mad og styre på. Eg syns det e kjempebra gjort eg.

Men de andre er fremdeles skeptiske. Da bryter Gaute i baren inn og avslutter hele diskusjonen.

Det e ein gammale tradisjon, for pokker.

Mhm. Akkurat sånn er det, og ære være alle som svetter fram disse juletradisjonene. Dette er en hyllest til dere berlinerkransbakere, julekalenderentusiaster, julekortsendere, syltehandlere og juleorganiserere, dere som sørger for at vi slappfisker og halvgrincher har en jul å feire.

Svette julatroll

Hvis vi ikke gjør juleting når det er jul, blir det bare en ekstra lørdag og søndag. Uten den gamle julanissen i trappå, blir det litt mindre jul. Kanskje er ikke serinakaker og berlinerkranser den ultimate kulinariske opplevelsen, men tenk hvis de ikke bakes? Skal vi ha jul med paprikachips og hollidaydip? Klart vi skal ha julageiter kvelden før kvelden, når han gamle fylliken snofler i den isbjørnen. Jeg mener, vi kan jo ikke ha gyros til «I’ll kill that cat!».

Og noen må fera te. Noen må gjøre julen eksklusiv, til noe annet enn et par fridager med slaps og chips. Jeg har tenkt mye på dere svette julekosetrollene i det siste, for jeg er ikke en av dere. Jeg er han som rister litt på hamsen og sier julå ska’kje starta i oktober! Jeg er litt for mye gratispassasjer når det drar seg til, når kånå begynner å si offameg, det e’kje nok dagar igjen.

Finn fram staken

I et gammelt «5 på gata»-intervju svarer en kar slik på spørsmålet om hva han bidrar med til jul: «Jeg finner bare fram staken, så fikser kona resten».

Ja, akkurat, ja. Vi er mange sånne. Vi dingler julen inn. Vi bidrar litt, men ikke veldig mye. Vi kjøper ikke akkurat juleservietter i tre ulike størrelser. På vår liste står det tre presanger, og vi har som regel fått både lista og forslag til hva som skal handles. Ofte er det ene navnet på lista identisk med hun vi fikk lista av.

Vi sitter, noen av oss, og ser Fulham mot Nottingham Forest mens julenisså står over grytene og koker gul krem til sånne gule bomber. Vi bruker ikke en hel lørdag på å kjempe oss gjennom slapset opp til Byrkjedalstunet for å kjøpe «skikkelige julalys». Det er nemlig forskjell på julalys, har jeg forstått. Du har «julalys» og «skikkelige julalys». For å få tak i den sistnevnte kategorien, må du kjempe mot elementene oppover steinrøysa og bruke oppsiktsvekkende mye penger på noen stearinpinner som ser helt like ut som de stearinpinnene du kan få på Europris på Åsen, tror vi som ser Fulham mot Nottingham Forest.

Men jeg har begynt å innse at det ikke stemmer.

Nive vibes

For det første er de skikkelige julalyså fra oppi steinrøyså bedre enn de fra Eurokrimskramseriet på Åsen. Men dette handler ikke bare om kvaliteten på de julalyså. Det handler om å fera te te jul. Det handler om julastemning, om tradisjon og å gjøre julen til annet enn en litt romslig helg.

Julen har så nice vibes, sa en av ungene mine i julebrusrusen for noen år siden. Barnet hadde mistet evnen til å formulere seg på norsk, men hun hadde et veldig godt poeng. Tradisjoner er nice vibes.

Og hvis vi ikke gjør juleting, spiser julemat og pynter med julepynt når det er jul, hva er da vitsen?

Tre nøtter til Askepott

Det er et alderdomstegn å verdsette knirkete og snåle tradisjoner. Entusiasme for bordstabler, berlinerkranser og Betlehems-vibes er ikke et tegn på ungdommelighet. Jeg merker at jeg nå vil at grøtmandelvinneren ikke skal vinne en pakke moderne, surt smågodt, men en grassat stor marsipangris, helst uten sjokolade. Ingen spiser det mandelsvinet, men det er heller ikke poenget. Smågodt har vi jo hver helg. Og ja, vi skal spise den grøten og late som vi har fått den mandelen. Det e jul, for pokker, det skal ikke være en cashewnøtt gjemt i sushien!

Vi skal gå rundet juletreet, og ja, jeg synes folk skal gå i kjerkå, selv om du tror mer på Harry Potter enn på Jesus. Tidligere fikk jeg helt melkesyrå av Mariah Careys «All I Want For Christmas». Nå synes jeg den er finfin. Det er tross alt jul, og alt jeg ønsker meg til jul er faktisk jul, som Mariah synger.

Sølvguttene synger julen inn? Jess! «Karl-Bertil Jonssons jul»? «De små armane»? Kjør på. «Tre nøtter til Askepott»? Nei, der går faktisk grensen for meg og min eksem. Men jeg respekterer dere som må se den forferdelige filmen, for det er tross alt jul. Vi må ha andre regler, andre ting, andre lukter og gjøre andre ting når det er jul, og noen må stå på barrikadene for disse tradisjonen.

Tusen takk

Det blir ikke jul uten at noen lager jul. Noen må faktisk tenne alle lys så ingen krok blir mørk. Noen må trekke krakken bortåt glaset sånn at vi gratispassasjerer kan se stjerna over taket der hun jordmora bor. Hvis ingen tar motvindsjobben å organisere gang rundt treet, da blir det stakkars treet stående helt urundtbegått. Noen må, for å parafrasere Jonas Gahr Støre, skape mulighetsrommet for ungene til å rope «dusk!» mens vi går rundt enerbærbusken.

I de fleste familier, viser min svogerforskning, er det én som tar ansvar for dette og én som ser Fulham mot Nottingham Forest. Og uten sånne Elin i Mongoland, som kånå, kånå te Jan, mor mi og andre litt svette julekosetroll hadde det ikke blitt jul.

Det hadde bare litt helg.

Så til alle dere julegalne, dere som sirlig pakker ut oldemorarvet julepynt, dere krybbebyggere og jesusbarnplasserere, til bordstabelbakere, juleservietthandlere, julekalenderkikkere, krumkakesteikere, grøtkokere, julesangsyngere, går-rundt-treet-organisatorer og Byrkjedals-lyskjøpere:

Tusen, tusen takk!