Alle ville ha Gabriel (14): – Stolt

2 hours ago 1

Europeiske storklubber har ligget langflate etter Gabriel Rajkovic (14). Men første stopp blir på Valle.

Gabriel Rajkovic blir en del av Vålerengas A-stall.

Mats Arntzen, VG

Publisert: 16.09.2025 04:17

– Det har vært en veldig kul dag, må jeg si. Det har skjedd mye på kort tid, så jeg er ganske stolt, egentlig, sier den nye Vålerenga-spilleren til VG.

Mens sensommerregnet pisker over hovedstaden, er det tørt og lunt i Manglerudhallen. Gabriel Rajkovic er på egentrening med sin faste trener fra Fotballprogresjon NorgeFotballprogresjon NorgeDe omtaler seg selv som Skandinavias ledende aktør innen organisert personlig trening av unge fotballspillere.. Siden han var åtte år har han hatt ukentlige økter der – i tillegg til alt som skjer i klubb og lag.

Lørdag er det ny økt. Men neste uke starter et nytt kapittel når han blir et fast medlem i garderoben på A-stallen på Intility Arena.

– Det har strømmet inn meldinger på telefonen, så det har vært vanskelig å holde styr på alle, sier Gabriel.

Gabriel Rajkovic sammen med Kim-David Hunstok i Fotballprogresjon Norge.

Han jobber med de små detaljene. Koordinasjon, touch, vendinger. Han øver på å avslutte like godt med begge bein. Venstrefoten er den skarpeste, men han fører gjerne ballen med høyre. Dette er hverdag og drømmedag på samme tid.

«Pappa!» roper Gabriel et par ganger, men også på telefonen til pappa Alexander er det full fart.

Han får til slutt kontakt. «Kan du fylle vann?».

– Sånn er det å være støtteapparat, ler faren.

Pappa må trå til når flaskene er tomme, selvsagt med telefonen på øret.

Ansiktet til den unge angrepsspilleren pryder forsiden til VG. Det er ikke hver dag en 14-åring blir en del av et seniorlag.

– Det er alltid farlig å hause, og det er veldig lang vei å gå, men det er klart han er et unikt talent. Det er grunnen til at vi gjør det, sa Joacim Jonsson da spilleren ble presentert med draktnummer ni.

Vålerenga vant kampen om stortalentet – i knallhard konkurranse med en rekke store klubber i Europa. Benfica og Inter er blant klubbene som er nevnt, men ifølge VGs opplysninger har for eksempel noen av de aller største klubbene i Spania også vært blant beilerne.

– Trygghet og familie har vært viktigst nå. Så lenge han utvikler seg her, er det riktig å bli i Vålerenga, sier Alexander.

Gabriel Rajkovic sammen med pappa Alexander, mamma Nadia og småsøsknene Miriam og Benjamin, som også er ivrige fotballspillere.

Selv om interessen har vært enorm, har ikke samtalene med sønnen hjemme i stua handlet om agentnettverk og overgangssummer.

– Jeg har valgt å skjerme ham. Det er klart jeg har fortalt at det er interesse, men ikke gått i detaljer. Gabriel har hatt fokus på skole, venner og fotball. Han har ikke spurt så mye heller, sier faren Alexander.

Når det først har blitt nevnt, har sønnen nikket, sagt «kult» – og gått videre med sitt, forteller han.

– Jeg tenker ikke så mye på det. Det hjelper ikke å bruke tid på å spekulere. Jeg vil bare fortsette å jobbe, så får vi se hva som kommer, sier Gabriel.

– Alt til sin tid. Det hadde vært gøy å vinne noe eller spille i Europa med Vålerenga, legger han til.

For faren har det vært viktig å la barnet være barn, selv om toppklubber banker på døren.

– Han må få lov til å ha en ungdomstid også. Min jobb er å legge til rette, men ikke å presse. Derfor har vi vært enige om at trygghet og utvikling her hjemme er det beste akkurat nå, sier Alexander.

Selv om det er tett oppfølging, må nedrigget gjøres selv.

Selv om hverdagen nå blir annerledes, er den ikke helt ukjent. Han har trent fast med KFUM siden han debuterte mot Sarpsborg 08 på 14-årsdagen.

– Første gang jeg gikk inn i garderoben var jeg litt nervøs. Jeg lurte på hva jeg skulle si, og alt føltes stort. Men de tok meg godt imot, og etter hvert ble det naturlig, sier han.

Nå skal han være en del av Vålerengas A-stall på daglig basis. For en 14-åring betyr det garderobeplass sammen med etablerte eliteseriespillere – og et helt nytt miljø å bli en del av.

Faren beskriver ham som rolig og trygg.

– Han ser folk i øynene, og er vis og moden for alderen, sier Alexander.

For Gabriel er det uansett ikke nytt å være yngstemann i garderoben. Han sluttet å spille på samme nivå som klassekameratene allerede som åtteåring. Siden da har han alltid trent og spilt med eldre spillere – og ofte også mot voksne menn.

– Jeg har fått høre at jeg virker moden, og kanskje kommer det av at jeg alltid har spilt oppover i alder. Men jeg føler meg som en helt vanlig gutt, sier han.

Gabriel Rajkovic på trening sammen med KFUMs A-lag. Her er han i duell med David Hickson.

Det som har imponert faren mest, er strukturen Gabriel har lagt seg til – og hvor konsekvent han følger den. Han legger seg tidlig, står opp uten vekkerklokke og sørger for å få nok søvn. Belastningen styres nøye etter hvor mye kroppen tåler i perioder med vekst.

– Vi har hele tiden vært opptatt av balansen. Han trener mye, men han hviler også godt, spesielt etter at han kom i puberteten. Det er en viktig del av helheten, sier Alexander.

– For meg har fotball alltid vært gøy. Jeg har aldri kjent på at jeg blir lei, sier Gabriel.

Selv om fotballen tar mesteparten av tiden, lever Gabriel fortsatt et helt vanlig ungdomsliv ved siden av. Han er med venner, gjør lekser – og gamer når han får mulighet.

– Det har blitt en del Fortnite i det siste, sier han.

Gabriel Rajkovic er en del av Landslagsskolen.

På skolen synes klassekameratene det er stort å gå i samme klasse som en som nå får plass på Vålerengas A-lag.

– De er stolte, og synes det er kult. Jeg tror jeg får noen reaksjoner når jeg kommer på skolen på mandag, sier Gabriel.

– Kanskje til og med fra jentene?

– Ja, et par i hvert fall, smiler han.

Gabriel Rajkovic har tidligere spilt mest kant, men har etter hvert blitt dyrket mest som spiss.

Både Gabriel og Alexander er opptatt av å fortsette i samme spor som tidligere.

– Han har alltid hatt store drømmer, men han er også veldig takknemlig underveis og husker på hverdagen og de som har bidratt. Og så sier han at han bare vil være en bedre versjon av seg selv i dag enn han var i går. Fortsetter han å tenke sånn, får vi se hvor langt det kan ta ham, sier Alexander.

Om han får bestemme selv, er valget klart:

– Drømmeklubben er Manchester United. Kanskje kan jeg være med å redde United. De trenger en frelser, sier han og ler.