Alt skulle bli så bra når vi kom oss inn i nytt sykehus, så skjer dette!

DEBATT: Det er lite som minner om julestemning i Helse Stavanger om dagen.

Bildet er tatt under første vakt på hematologisk avdeling på nye SUS. Foto: Fredrik Refvem

Bare uker etter at norgeshistoriens største sykehusflytting er gjennomført, med bravur, kommer det 4. desember en nedslående beskjed fra ledelsen i Helse Stavanger. Sykehuset er i en alvorlig økonomisk situasjon, og ansettelsesstopp nevnes som et mulig tiltak for en rask løsning på denne krisen, da lønnskostnadene er største bidragsyter til denne økonomiske bølgedalen sykehuset er i.

Den første følelsen som kommer når jeg får denne beskjeden er resignasjon. Her har ansatte på sykehuset jobbet dag ut og dag inn, strukket seg det lille ekstra og litt til, i flere år. Først i en pandemi, så i en flytteprosess som har blitt mye lengre og mer kostbar enn noen hadde sett for seg.

Dårlig samvittighet for å kreve lønn?

Denne ekstrainnsatsen har generert en merkostnad som budsjettet til Helse Stavanger ikke kan tåle. Det er, for å si det mildt, paradoksalt. Nå skal man i tillegg ha dårlig samvittighet for å kreve lønn for arbeidet, en lønn som ikke henger på greip i forhold til innsats, arbeidsmengde og ansvar i utgangspunktet.

I disse tider hvor statsbudsjett blir godkjent og penger deles ut i øst og vest, og debatten rundt antall direktørstillinger og lederlønninger i helsesektoren går hett for seg, kan man jo lure på om en ansettelsesstopp er det beste tiltaket for å redde budsjettet til foretaket.

Det er mulig den økonomiske situasjonen bedres kortvarig av dette, men i det lange løp er det å skyte seg selv i foten. Det gir en spesielt bitter ettersmak at like etter Stavanger Aftenblads artikkel som omtaler denne økonomiske krisen, ligger artikler om Cathrine Brynes lønnsøkning som gir henne en lønn på 900.000 kroner mer enn helseministeren, og en annen artikkel hvor professor Ola Kvaløy forsvarer denne økningen med at det koster å ha god ledelse.

Både han og Cathrine Bryne forsvarer lederlønningene i Helse Vest med nokså like argumenter; de opplever at ledelsen strekker seg langt, utover sin ordinære arbeidstid, og at de har stort ansvar og mange oppgaver, og de får heller ikke overtidsbetalt eller avspasering.

Spør du meg, eller hvilken som helst annen tilfeldig forbipasserende på gata hvilket yrke som passer til denne beskrivelsen, ville mest sannsynlig svaret vært en ansatt på gulvet i helsesektoren.

Hvor gikk det galt?

Helse Stavanger har i sin Kommunikasjonsstrategi for 2025–2028 blant annet oppført «Beholde og rekruttere» som et av tre hovedsatsingsområder, og ønsker også å profileres som en attraktiv arbeidsplass og forsknings- og utdanningsinstitusjon. Disse målene går ikke akkurat hånd i hånd med en ansettelsesstopp kun uker etter innflytting i nye lokaler.

Dette skjer i en tid vil kreve mer fra de ansatte, både godvilje og ekstra innsats. Denne beskjeden kommer i tillegg til et mye dårligere kollektivtilbud enn det som var forespeilet, tilbaketrekking av billetter til konsert, julegaven fra Helse Stavanger til de ansatte, korridorpasienter og mye mer. Hvor gikk det galt?

Flyttingen skulle jo være en ny start, full av muligheter. Alt skulle bli bra når vi bare kom oss inn i nytt sykehus. Er Helse Stavanger unike? Nei, dessverre sitter nok mange andre helseforetak i samme knipe. Kan Helse Stavanger løse denne knipen alene, med f.eks. en ansettelsesstopp? Nei, vi trenger at politikerne og regjeringen ser oss, nå. Vi har ikke tid til å vente mer, det kan koste oss uvurderlige kompetanse, mange år med opparbeidet erfaring og utallige dyktige, lidenskapelige medarbeidere, som finner seg nye jobber fordi de ikke orker mer.

Nylig ble statsbudsjettet vedtatt med lovnader om 500 millioner kroner for å styrke sykehusøkonomien, noe som er vel og bra, men det hjelper lite når vi fra og med neste år skal tilbakebetale lån og renter til staten, til den nette sum av 734 millioner kroner. Og det er kun for 2026.

Nå venter vi på politikerne

Mímir Kristjánsson og Ingrid Fiskaa har begge gjestet det ukentlige møtet for hovedtillitsvalgte og hovedverneombud på SUS i løpet 2025 og spurt hva vi bekymrer oss for og hva vi trenger fra politikerne. Det som skjer nå, er det vi har vært bekymret for, og nå er det på tide å gjøre ord om til handling.

Begge lovet at dersom de kom på Stortinget skulle de kjempe for å gjøre noe for å lette den økonomiske byrden en sykehusflytting er, og nå har begge to fått en plass der og har en mulighet til å gjøre en forskjell. Så mitt juleønske for 2025 er at staten kommer på banen, og gjør noe for oss i denne alvorlige situasjonen.

Det er «A Christmas Carol» i Helse Stavanger. Jeg håper at de som har lovet trygg styring i dette landet drømmer om de tre juleåndene fra denne fortellingen i disse adventstider. Jeg håper det tar til fornuft i tide, og forhindrer at fremtidens ånde- visjoner blir virkelighet i Helse Stavanger. Med håp om en like overraskende og lykkelig slutt som Lille Tim fikk i eventyret, ønsker jeg alle lesere en riktig god juletid, og ber alle mine kollegaer i Helse Stavanger om å holde ut.