Årets valgkamp har vært vond å følge med på fra sidelinjen. Hvem skal man heie på?

GJESTEKOMMENTAR: Det er stortingsvalg, og valgkampen er i innspurten. Politikerne oppfører seg som slitne maratonløpere med sviende brannsår av sportsbehåen, hofter som verker, kramper i leggene, magetrøbbel og en psyke som veksler mellom storhetstanker – ideen om faktisk å ha vunnet hele greia – og ønsket om bare å få slutt på pinen her og nå.

Det er umulig å vite hvem man skal heie på i årets valgkamp, skriver Natasja Askelund. Her er hun fotografert under et protestmøte mot nedleggingen av Sølvberget galleri. Foto: Fredrik Refvem

Det har vært vondt å følge med på fra sidelinjen, og umulig å vite hvem man skal heie på.

Valgkampen har vært preget av uendelige leserinnlegg og debatter om formuesskatt, som for de aller fleste av oss er revnende likegyldig, og rike onkler, og muligens en og annen tante, som fyrer opp støtten til KrF og virker som de har pustet liv i et slags mareritt av en fundamentalist-sovende velgermasse. Alt dette ispedd krigshissende beredskaps- og forsvarsdebatt med innslag av Ukraina, og Gaza.

Er Høyre et kulturparti?

I år er det stortingsvalg, og vi skal visst egentlig stemme på Erna eller Støre. Men for meg er det uinteressant om partiene må være pragmatiske og «gi og ta», som de kaller det. Jeg dømmer dem utelukkende fra partiprogram, og hva de sier, og hva de gjør.

At Venstre «egentlig» mener de er opptatt av skole, betyr lite hvis de her lokalt synes det står til at lærerne skal moppe gulv, sortere avfall, fjerne tyggegummi av stolene og tømme bleiedunker.

At Høyre definerer seg som et kulturparti er egentlig uinteressant når det de gjør når de har makt, er å kvitte seg med en kunstnerleilighet som kostet 180 000 i året, og la den stå tom et helt år uten å la noen bruke den, selv om kunstnerne selv skulle betale. Eller fjerne stipender og kutte i budsjettet til Sølvberget slik at de kunne legge ned galleriet som ble definert vekk fra kulturhusets «kjerneaktivitet». Så da står vi igjen med ett mindre offentlig finansiert galleri, i en by som vil kalle seg kulturby og der det står i planen for visuell kunst at: «Innbyggerne skal ha nærhet til kunstopplevelser» og at de derfor skal «styrke kunstinstitusjonene og ressursene til kunstformidling».

Dyr mat og dyr strøm

Listen kunne fortsatt, fordi de partiene som har makt, enten de er i regjering eller sitter i et eller annet bystyre, glemmer hvorfor de sitter der, hva de har lovet, hva som står i både kultur- og kunstplaner, og ikke minst partiprogram, og før de vet ordet av det, har de lagt ned en skole, eller lagt på en avgift, fjernet et stipend og kvittet seg med et bibliotek.

Det er nok ikke lett for dem, det fortalte Cille Ihle et fullsatt kunstsenter da hun skulle forsvare salg av Berlinleiligheten, men lojaliteten til Frp var større enn løftene hun har gitt kulturfeltet. Det er likevel enda verre for oss som skal stemme på dem. Og i år er det vanskeligere enn noen gang. I år er det krig i Ukraina. I år foregår det et folkemord rett foran øynene våre. Israel sulter i hjel en befolkning etter først å ha bombet den sønder og sammen. I år går vi inn mot enda en vinter med høye strømpriser og en strømavtale vi ikke er overbevist om er den beste for oss, og som i alle fall er både urettferdig og lite miljøvennlig, mens staten håver inn penger. I år er matvareprisene svimlende høye, mens matvaregigantene blir rikere og rikere. I år er kommuneøkonomien enda dårligere og vi må kutte i skole, kultur og eldreomsorg. I år er det foreldre i Norge som ikke har råd til å gi ungene sine middag hver dag. I år er kloden blitt enda varmere. I år er framtidsutsiktene dystre.

Hvem skal vi tro på?

Og i år som for to år siden, og to år før det og to år før det, glimrer kulturdebatten med sitt fravær i valgkampen. Selv kulturpolitikerne glemmer kulturpolitikken, helt til de blir invitert til debatt. Og da er det «på ‘an igjen», som Jan Eggum synger i sangen. Da husker de plutselig på alle de fine ordene: «Utenforskap», for eksempel. Eller «demokrati», «ytringsfrihet», «fellesskap», «inkludering», og det nye ordet i kulturvokabularet: «beredskap». På møtet som Creo og NBkR hadde invitert til 24/8, kaptes politikerne om å fortelle hvor viktig kunst var for akkurat dem. At vi allerede er lovet kutt i stipender, Spaserstokken, festivalstøtte, og kulturinstitusjoner, kunne varaordføreren forklare var «en glipp». Frp derimot vet at de ikke kan sanke stemmer hos kulturlivet, så de kom ikke engang. De har uansett allerede varslet kutt i kulturbudsjettet. Dét skal Cille Ihle ha: hun prøvde forsiktig å si at det kom til å komme kutt, men at hun ville ha dialog med oss, med kulturfeltet, slik at vi sammen kunne kutte der det smertet minst. Så hvem skal vi tro på?

Det gjenstår å se hvem som blir statsminister, om det er Støre eller Erna. Det gjenstår å se om Høyre vil kjempe for kulturen hvis de skal leke med Frp, som har lovet å kutte 5,7 milliarder til kultur på statsbudsjettet. Lokalt gjenstår det å se om Cille Ihle, Mette Vabø, og Henrik Halleland faktisk kommer til å kjempe for de fine ordene demokrati, ytringsfrihet, beredskap og fellesskap. Det gjenstår å se om de andre, de som nå sitter utenfor, Daria Maria Szymaniuk i MDG, Dag Mossige i AP, og Siri Borge i Rødt husker hva de har sagt.

• Natasja Askelunds siste gjestekommentarer og artikler om henne
• Øvrige siste gjestekommentarer