Asle Toje stiller feil spørsmål

Asle Toje skriver at nasjoner dør av glemsel. Det er et vakkert bilde. Men det er også misvisende, skriver Paul M.H. Buvarp. Foto: Dan P. Neegaard

Dagens fragmentering skyldes ikke at for mange er med, men at ingen lenger deler samme virkelighet.

Asle Toje spør i et innlegg i Aftenposten om Norge vil overleve det som kommer. Spørsmålet er effektivt. Svaret han gir, er mindre interessant. For i teksten forveksles analyse med stemning og årsaker med holdninger.

Toje skriver frem nasjonen som et kulturelt vesen: noe som husker, glemmer, bærer arv og kan forvitre innenfra. Det er et velkjent nasjonalkonservativt grep og i utgangspunktet legitimt. Problemet er ikke at nasjonen tas på alvor. Problemet er at den behandles som et moralsk prosjekt, ikke som et historisk og teknologisk produkt.

For nasjonen oppsto ikke først og fremst fordi mennesker ville fellesskap. Den oppsto fordi bestemte institusjoner, medier og informasjonsregimer gjorde et slikt fellesskap mulig. Felles språk, felles offentlighet, felles tempo, felles autoriteter. Det var ikke verdier alene som bar dette frem, men friksjon.

Det er nettopp denne friksjonen som nå er borte. Og det er her Tojes analyse stopper.

I teksten rettes blikket mot individualisme, fragmentering og kosmopolitiske eliter. Det antydes at progressive idealer og grenseløs inkludering har tæret på fellesskapet. Kanskje har de det. Men dette er å slåss med skygger. For individualismen Toje bekymrer seg for, er ikke først og fremst et idéprosjekt. Den er et systemutfall.

Dagens individualisme produseres ikke i seminarrom, men i digitale infrastrukturer. Den er algoritmisk belønnet, kommersielt optimalisert og kontinuerlig forsterket. Den er ikke et opprør mot fellesskap, men et biprodukt av et mediesystem som lønner affekt, tempo og synlighet og straffer forpliktelse, kontinuitet og stillhet.

Det er påfallende at en tekst som så sterkt betoner språk, minner og kultur, nesten ikke nevner plattformene som i dag strukturerer språket, minnet og kulturen. Det er som å skrive om erosjon uten å nevne vann.

Toje kritiserer globalisering som idé, men behandler den ikke som struktur. Grensene ble ikke porøse fordi noen ønsket det av idealisme. De ble porøse fordi teknologi, kapital og kommunikasjon gjorde dem porøse. Det gjelder arbeidsmarkedet, mediene, offentligheten og identiteten. Å redusere dette til elitesvikt er å undervurdere både omfanget og dybden i endringen.

Det samme gjelder inkludering. I teksten fremstilles inkludering som en oppløsende kraft, som noe som tømmer fellesskapet for forpliktelse. Kanskje kan den gjøre det. Men uten å vise hvordan, når og under hvilke betingelser, blir dette en påstand – ikke en analyse. Inkludering kan også være det som gjør et allerede mangfoldig samfunn mulig å holde sammen. Det avgjørende spørsmålet er ikke om vi inkluderer, men hva slags system inkluderingen foregår i.

Her svikter teksten igjen. For dagens fragmentering skyldes ikke at for mange er med, men at ingen lenger deler samme virkelighet. Det er et informasjonsproblem før det er et verdiproblem.

Toje skriver at nasjoner dør av glemsel. Det er et vakkert bilde. Men det er også misvisende. Det som i dag forsvinner, er ikke minner i seg selv, men evnen til å stabilisere dem. Historien glemmes ikke fordi vi ikke vil huske, men fordi informasjonsstrømmen ikke tillater varighet. Alt konkurrerer med alt, hele tiden. Ingenting får feste.

Dette rammer ikke bare nasjonen, men alle kollektive prosjekter, både progressive som konservative. Også den nyivrige nasjonalkonservatismen er fullstendig avhengig av de samme plattformene den klager over. Den kjemper mot fragmentering gjennom kanaler som lever av den.

Det er her teksten blir nostalgisk snarere enn konservativ. Den lengter etter nasjonen slik den føltes, men sier lite om hvordan den fungerte. Uten den innsikten blir også løsningene tomme. Mer arv, mer forpliktelse, mer kultur. Alt dette forutsetter et mediesystem som ikke lenger finnes.

Spørsmålet er derfor ikke om Norge vil overleve det som kommer. Spørsmålet er om det i det hele tatt er mulig å opprettholde et nasjonalt «vi» innenfor dagens informasjonsarkitektur. Det er et langt mer ubehagelig spørsmål og ett Tojes tekst konsekvent unngår.

Kampen om nasjonen føres i dag på feil arena. Så lenge den reduseres til en kulturkamp mellom progressive og konservative, vil den alltid tapes. Uansett hvem som vinner debatten.

Andre innlegg i denne debatten: