Både i Stavanger og i Sandnes har vi endt opp med noe annet enn det vi stemte på

KOMMENTAR: I Stavanger er det haraball, og for Sandnes Høyre stopper heisen stort sett mellom etasjene. Betyr det noe? Kem bryr seg?

Mangor Malmin (Frp) har fått seg en ny rekkevenninne. Kine Myhre bytter ut (H) med (Frp). Foto: Fredrik Refvem

Mandag var det møte i kommunestyret i Sandnes igjen. Disse møtene er alltid interessante. Hvem sier hva? Hvem stemmer på hva? Hvem er medlem i hvilket parti?

Medlemskap i Sandnes Høyre, for eksempel, er ikke på livstid, viser det seg. Det hviler en fascinerende midlertidighet over partiet til ordfører Kenny Rettore. Nå sist takket Kine Myhre for seg. Hun verken fikk eller ga blomster da hun meldte seg ut. Tidligere gruppeleder Myhre, hjemmehørende på vakre Hommersåk, har meldt seg inn i Frp. Årsaken er ikke politikk, men « ... et miljø man ikke kan i stå i lengden».

Myhre blir den sjuende politikeren i Sandnes Høyre som melder seg ut på under to år. Fire av dem sitter i kommunestyret.

Å være gruppeleder i samme parti har også vist seg å være et nokså forbigående fenomen. Sandnes Høyre har snart hatt like mange gruppeledere som Frp hadde justisministere.

Sånne skifter er aldri et tegn på at alt er i orden. Men seriøst, kem bryr seg?

Ikkje bra

Denne tilsynelatende utettelige lekkasjen er først og fremst et problem for Høyre. Det trenger ikke – som statsviter Svein Tuastad sier – å være dramatisk, men ligavel.

Dette er ikke bra.

– Velgerne får jo noe annet enn det de stemte på, og det bør sitte langt inne å melde seg ut, sier Tuastad videre. Her ligger en hund dårlig begravet.

Først: Jeg tror ingen av de fire eks-Høyre-folkene bryter rekkene med lette hjerter. De har alle sine grunner, og alle handler om personlige forhold, dårlig samarbeidsklima og personkonflikter. De generiske meldingene fra Høyres headquarter om at det er skamnice stemning, harmonerer ikke hundre prosent med flukten fra hønsegården.

Så til hensynet til velgerne og innbyggerne, som dette tross alt til slutt handler om.

Bryr meg’kje

Vi velgere har en underlig form for hukommelse. Noen ganger husker vi negative ting, og straffer de som surrer det til. Andre ganger husker vi ikke fra tolv til middag. Både i Sandnes og i Stavanger skal det bli løye å se hva og hvordan folk husker. Husker potensielle Høyre-velgere i Sandnes at partiet har framstått med korthusets soliditet? Betyr det noe?

Husker Frp-ere i Stavanger at partiet spontansosialisterte seg og sprengte det borgerlige samarbeidet? Bryr de seg?

Hva med Senterpartiet? At partiet – forgjeves, viste det seg – byttet side i Stavanger, har det noe å si om halvannet år?

Svaret er et høyt og tydelig «tja». Korttidshukommelsen til velgere er ... den er ... jeg husker ikke helt, men det er noe rart der. Selv om vi blåser tungt i medias basuner, gir det ikke nødvendigvis gjenklang hos resten av befolkningen. Kanskje har de som trekker på skuldrene mest rett.

I praksis trenger ikke dette stadige bråket bety så mye. Ingen av de fire eks-Høyre-folkene har blitt sosialister over natten. Styringen er fremdeles borgerlig. Den skjøreste av husfreder holder Sandnes blått, men det er ennå tidlig på dagen.

Meeeeen kommunens øverste organ er ikke slik velgerne sa det skulle være. Utmeldinger forskyver makt. De uavhengige i Sandnes – tre stykker – har i praksis laget et helt nytt parti som ingen innbyggere har stemt på. Frp har fått en ekstra stemme som ingen har gitt dem. Høyre har fire færre enn folket sa at de skulle ha i kommunestyret.

Mette Vabø (V) er ferdig som utvalgsleder i Stavanger. Hva som er årsaken, kommer litt an på hvem du spør. Foto: Pål Christensen / Aftenbladet

I Stavanger har sjau og ballade preget de siste månedene. Harens eget parti, Senterpartiet, hopper hit og dit. Frp er all over the place, ordføreren er snorklipper, Arbeiderpartiet har lagt seg til med fienden mens de holder seg for nasen, og stallen er stappfull av beskyldninger om urent trav.

Ka skjer?

Sett innenfra er det forklaringer på alt dette. Alle de involverte politikerne og partiene vil ha en forklaring på hvorfor det ble sånn, og det er stort sett de andre sin feil. Narrativet er også forskjellig, alt etter hvem du er og hvor du står. Når en utvalgsleder kastes, beskrives samme situasjonen som:

A) En naturlig konsekvens av skiftende flertall, og

B) Person- og partiforfølgelse, smålighet og urent trav.

Stemningen i Høyre er:

A) Topp!

B) Ulevelig

Jeg forstår veldig godt at mange som kikker inn på at dette blir forvirra og rister på hodet. Det ser snålt ut, men det viktige er at både i Stavanger og i Sandnes har vi endt opp med noe annet enn det vi stemte på.

Ikke ubetydelig

I begge byer kan tumultene spores tilbake til konkrete og dramatiske saker. I Stavanger begynte det med Sissel Knutsen Hegdals sorti som ordfører. Bruduljene i Sandnes handler i stor grad om etterspillet etter Leiv Rune Mjølsnes (tidligere Høyre, nå uavhengig), som er siktet for økonomisk utroskap. Ordfører-kampen mellom Kenny Rettore og Pål Morten Borgli ligger også og ulmer.

Hvis vi skreller bort såpeoperaelementene, gjenstår ett kjernespørsmål: Har alt dette noe å si for oss som bor i disse to kommunene? I Stavanger er svaret «ja». Vi har fått en annen politikk enn den folk sa de ville ha. Eiendomsskatten har gjort et voldsomt comeback, for å ta det mest åpenbare eksempelet.

I Sandnes er svaret, pussig nok, nærmere et «nja, nei, egentlig ikkje». På tross av stadig nye episoder av «Game of Trones», styrer nå Kenny Rettore en tydelig blå by. Skuta er lekk, det er så vidt den flyter, men det bærer.

Så ja – det betyr noe at det er så mye indremedisinsk sjau. Når velgernes stemmer sakte, men sikkert ommøbleres i løpet av perioden, blir politikken mindre forutsigbar og demokratiet litt mer tilfeldig og preget av personlig kjekling. Det er ikke krise – men det er heller ikke ubetydelig.