Både Statsbyggs og Marstrands rapporter unnlater å vurdere en opplagt mulighet

Vi krever av den nye regjeringen en langt mer forpliktende og raskere helhetsplan, skriver Erik Rudeng, medlem av Arbeidsgruppen Ny fremtid for Nationaltheatret. Foto: Annika Byrde / NTB

Lag et tilbygg som muliggjør modernisering og samtidig beholder alle biscenene under samme tak.

Den manglende rehabiliteringen av Nationaltheatret har vært en offentlig problemsak i tiår. Etter så å si kontinuerlig utredning siden 2012 har ingen regjering greid å løfte saken. Den har ligget som en verkebyll i kulturpolitikken – som et symbol på manglende prioritering eller politisk maktesløshet.

Det er forståelig at flere regjeringer har rygget tilbake: Statsbygg beregnet i fjor selve rehabiliteringen alene til å koste 4,2 milliarder kroner.

Skepsis til ressursbruk

Etter en serie med statlige mangemilliardbygg i Oslo sentrum har det ellers i landet bygget seg opp adskillig skepsis til ressursbruken og overskridelsene i hovedstaden. Dette skulle tilsi forsiktighet og stor vekt på å søke gjennomtenkte og velforberedte nasjonale kompromisser som kunne virke samlende i Stortinget.

I 2021 fant imidlertid kulturminister Anette Trettebergstuen (Ap) det som i hennes egne kretser ble kalt «et columbi egget columbi eggEt uttrykk som brukes om en rimelig enkel løsning på et innviklet problem.»: Departementet instruerte senere Statsbygg som ledd i rehabiliteringen å utrede ideen om det underjordiske museet på Tullinløkka.

Sivilingeniør Eilif Holte og andre gjorde i fjor høst allmennheten oppmerksom på det meningsløse ved et totalbudsjett på nærmere 10 milliarder kroner. Etter det brøt det ut en storm av protester gjennom de regionale mediene.

Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) intervenerte og forlangte minimumsalternativ («en Skoda»). I mellomtiden hadde kulturminister Lubna Jaffery (Ap) tankeløst sendt det vidløftige prosjektet videre til «kvalitetssikring» hos det private konsulentfirmaet Marstrand AS.

Dermed fortsatte utredningsmillionene å rulle – foreløpig inntil mai da konsulentene omsider torpederte Tullinløkka-ideen uten at noen våget å forsvare den lenger.

Men allerede i mars hadde Kulturdepartementet sendt enda et stort utredningsoppdrag til Statsbygg, som i forbindelse med rehabiliteringen nå skulle avklare mulige steder for biscener hovedsakelig «ved Ring 3», underforstått Groruddalen i vid forstand.

I mai kunne Statsbygg rapportere at de hadde fått inn hele 14 ulike forslag som de regnet med å bruke et års tid på å analysere og evaluere. Hvilke steder og hvilke prosjekter? Det kan det visstnok av konkurransemessige grunner ikke opplyses om.

Den billigste løsningen

Samtidig lå heller ikke Oslo Arbeiderparti på latsiden. Sommeren og valgkampen nærmet seg. Tirsdag 3. juni bekreftet representantskapsmøtet, riktignok ikke uten opposisjon, et årsmøtevedtak om en «delt løsning» for Nationaltheatret, med varige biscener i Oslo Øst, for eksempel Økern sentrum.

4. juli offentliggjorde regjeringen ikke uventet, men for mange den plutselig, at den hadde gjort sitt store vedtak om en løsning for Nationaltheatret. «Jeg er glad for at jeg kan ta dette et steg videre. I stedet for å stå i stampe», uttalte en stolt statsråd Jaffery (Aftenposten 4. juli).

Det sensasjonelle ved beslutningen er at den ble truffet uten budsjett, uten tidsplan. Det minner om «Keiseren uten klær». Likevel kunne statsråden på vegne av regjeringen uten videre fremholde at de hadde valgt den billigste løsningen «basert på et solid kunnskapsgrunnlag». Og nye utredninger ble lovet.

Et avgjørende element i regjeringens vedtak var Trettebergstuens uholdbare gamle tese om at det er komplett umulig å rehabilitere det gamle teateret ved Karl Johan uten at det først bygges flunkende nye midlertidige scener som senere blir konvertert til permanente anlegg.

Hvor de skal ligge og hvor mange de blir, holder statsråden åpent, avhengig av fremtidige utredninger. Men Ring 3 nevnes stadig. Det eneste sikre ved Støre-regjeringens beslutning er følgende: Selve rehabiliteringen av Nationaltheatret skyves atter mange år inn i fremtiden. Samtidig forsterkes bygningens forfall og gjør prosjektet stadig dyrere og mer håpløst.

Finansdepartementets krav til kvalitetssikring

Det alvorligste problemet ved regjeringens vedtak er at det baserer seg på utredninger som bryter med Finansdepartementets absolutte krav til kvalitetssikring: «Det skal spesielt gjøres en vurdering av hvorvidt den fulle bredden av muligheter er ivaretatt, og om mulighetsrommets avgrensing er relevant og konsistent.»

Den statseide tomtens og bygningens fulle potensial skal følgelig analyseres. Men både Statsbyggs og Marstrands rapporter om selve Nationaltheatret-bygningen unnlater å vurdere en opplagt mulighet: et moderat tilbygg som økonomisk rimelig kunne muliggjøre teknisk modernisering og samtidig fortsatt beholde alle biscenene under samme tak.

I et notat av 2. juni til Kulturdepartementet og senere til Statsministerens kontor påpekte Eilif Holte dette eklatante bruddet på reglementet og flere feil og skjevheter i Marstrand-rapporten. Notatet er hittil ikke blitt besvart. Det vil sammen med oppdatert informasjon om tilbyggalternativet bli oversendt det nye Stortinget etter valget.

Det var i sin tid dette reglementsbruddet og neglisjeringen av tilbygg-muligheten som brakte sammen syv fagfolk med forskjellig kompetanse til arbeidsgruppen Ny fremtid for Nationaltheatret – for frivillig å utrede nettopp dette alternativet, med basis i LPO arkitekter.

Det nye Stortinget

Det er uverdig i et land som Norge at en så sentral nasjonalhistorisk arena midt i vårt politiske sentrum år ut og år inn blir stående uvedlikeholdt, tilsotet, nedslitt og surret inn med takpresenninger.

De ansatte får både fysiske og psykiske belastninger ved å være på en så underprioritert og dysfunksjonell arbeidsplass, uten håp om forbedring i overskuelig tid.

Mens forretningspalasser og budsjettoverskredne offentlige nybygg florerer, skotter vi bort på det begredelige skuespillhuset. I de viktige årene før 1905 satte dette inspirerende standarder for norsk byggekunst, kunsthåndverk og dramatisk kunst.

Vi må vente av det nye Stortinget at det setter seg som mål å rydde opp i denne uverdige situasjonen. Og vi krever av den nye regjeringen en langt mer forpliktende og raskere helhetsplan – med rehabilitering av selve Nationaltheatret i høysetet og bibehold av biscenene og et frodig repertoar under samme tak.

Alternativet er at regjering etter regjering fortsetter å skyve en stigende regning fra seg og diskrediterer teaterkunsten med snever partipolitikk i dårligste forstand. Vi må ikke bare samle oss om en militær forsvarsplan, men også om de norske institusjonene og verdiene som det er meningen å forsvare.

4. juli-vedtakets varige oppsplitting av teaterets publikumsrettede funksjoner gir neppe noe godt grunnlagt for et samlende, bredt nasjonalt kompromiss. Men hvor står egentlig våre stortingskandidater i denne saken, nå midt i valgkampen?

Erik Rudeng er medlem av Arbeidsgruppen Ny fremtid for Nationaltheatret. Han er faglitterær forfatter og tidligere direktør for Norsk Folkemuseum og Stiftelsen Fritt Ord.