Barn som krenker, er ikke monstre

Når en 14-åring begår et seksuelt overgrep mot en 12-åring, reagerer vi umiddelbart med å se for oss et tydelig skille: offer og overgriper, uskyld og skyld.

Og det skillet finnes. 12-åringen er den krenkede – et barn som er blitt påført skade – og hun eller han har all grunn til å forvente vår oppmerksomhet, vår medfølelse og vår hjelp.

Men også den som krenket, er et barn. Og dersom vi virkelig vil forebygge seksuelle overgrep, må vi våge å forstå også den som gjorde skade.

Tall fra både norske og internasjonale studier viser at en betydelig andel av seksuelle overgrep mot mindreårige begås av andre mindreårige. Likevel omtales disse ungdommene nesten alltid med samme språk som voksne lovbrytere: «overgripere», «forbrytere», «risikoindivider». Ordene signaliserer fare, ikke sårbarhet. De kan gjøre det vanskelig – også for hjelpeinstanser – å føle med barnet. Dermed blir det vanskelig å sikre barnet hjelp.

For mange av ungdommene som krenker andre, finnes det en bakgrunn preget av tap, utrygghet, vold eller tidligere overgrep. Det betyr ikke at handlingene skal bagatelliseres. Tvert imot. Men det betyr at årsakene ofte er sammensatt av smerte og erfaringer de færreste av oss ville tålt. Når vi overser dette, mister vi nøkkelen til å forhindre at flere barn blir skadet.

Når språket vårt svikter barna

Språket former hvordan vi tenker og handler. Når en ungdom på 15 år omtales som «seksualforbryter», settes det i gang en kjede av reaksjoner – i media, i rettssystemet, i lokalsamfunnet – som i praksis forteller barnet at det ikke finnes noen vei tilbake.

Ordene vi bruker, blir som en dom: Du er ikke lenger et barn, du er et problem.

Vi vet fra forskning på traumer og utvikling at barn som opplever at de ikke blir forstått og føler seg utstøtt, får større vansker med å ta imot hjelp. Skam, frykt og forakt låser dem i forsvar. Hvis voksne vender seg bort i avsky eller roper på straff, mister vi muligheten til å møte barnet bak handlingen – det barnet har også behov for å bli sett, holdt ansvarlig og hjulpet til å forstå seg selv.

Hjelp, ikke fordømmelse

Det finnes behandlingsmiljøer både internasjonalt og i Norge som jobber systematisk med unge som har begått seksuelle krenkelser. Deres felles erfaring er tydelig: Barn og ungdom som får trygghet, struktur og kompetent veiledning, kan endre seg. De fleste ønsker det selv. De ønsker å forstå hvorfor de gjorde som de gjorde, og de vil ikke skade noen igjen.

Likevel er tilgangen til slik hjelp begrenset. Mange får ikke et tilbud før skaden har blitt alvorlig, og systemet tvinges til å reagere – enten det gjelder barnevern, helsevesen eller rettsapparat. Slik burde det ikke være. Tidlig innsats, lav terskel for hjelp, og voksne som tør å møte det ubehagelige – det er slik vi virkelig kan gjøre en forskjell.

For det er ubehagelig. Å møte et barn som har krenket andre, utfordrer alt i oss som voksne. Vi vil beskytte de utsatte og krenkede, ikke forstå de som krenker andre. Vi vil avvise, ikke komme nærmere. Men ekte beskyttelse krever forståelse.

Den voksne verdens ansvar

Når voksne velger å omtale ungdom som overgripere på linje med voksne forbrytere, skjer det ikke bare noe med barnet – det skjer noe med oss. Vi blir litt mindre i stand til å se barn som barn. Vi mister den grunnleggende erkjennelsen av at barns handlinger alltid må forstås i lys av deres utvikling, erfaringer og omgivelser.

Barn som gjør skade, må holdes ansvarlige, men innenfor en ramme som bygger opp, ikke bryter ned. De trenger voksne som tåler kompleksitet – som kan si: Dette var galt, og vi skal hjelpe deg til å forstå hvorfor, og til å gjøre det godt igjen. Det er slik vi hindrer nye krenkelser, og slik vi reparerer tillit – både hos den som ble utsatt, og hos den som gjorde skade.

Hele bildet

Vi kan ikke beskytte barn ved å stenge øynene for hvorfor overgrep skjer. Vi må se hele bildet: Barn som krenker andre barn, er ofte selv bærere av smerte, utrygghet og manglende voksenstøtte. De er en del av det samme systemet som har sviktet begge parter.

Hvis vi virkelig mener alvor med forebygging, må vi endre hvordan vi snakker, tenker og handler. Vi må utvide forståelsen av hvem som trenger beskyttelse og hjelp. Vi må tåle å se at også den som har gjort skade, er et barn i nød.

En appell til voksne

Hver gang et barn begår et seksuelt overgrep, er det et signal om at vi voksne har sviktet lenge før handlingen fant sted. Det er et rop etter trygghet, etter forståelse, etter systemer og voksne som fanger opp – ikke skyver bort.

Det er på tide at vi tar dette inn over oss. For barna som blir krenket. For barna som krenker. Og for samfunnet som skal bære begge videre.