Bibelen får mening først når den blir tolket

Misjonskirkens generalforsamling har stadfestet at homofile og heterofile samboere skal utelukkes fra medlemskap.

Trosfriheten står heldigvis sterkt i Norge. Misjonskirken og andre menigheter og religioner har rett til å tro og mene hva de vil her i landet. Men som forsker på Bibelen og dens tolkningshistorie vil jeg gjøre noen refleksjoner om hvordan Bibelen brukes i argumentasjonen.

I Fædrelandsvennens dekning 1. juni får vi innblikk i noen av tankene bak Misjonskirkens vedtak på generalforsamlingen.

Hovedpastor i Søgne misjonskirke, Johnny Omdal, uttaler seg om de ulike avveiningene: «vi ønsker å lytte til menneskers liv og erfaring, men samtidig være trofast mot Guds ord og overbevisning» (fvn 1. juni).

Resultatet blir dermed at hensynet til menneskers liv og erfaring må vike for å være trofast mot Guds ord.

Omdal var fornøyd med vedtaket. «Vi må fortsette å være tydelige på Guds ord», sier han videre (fvn 1. juni).

Det som ikke tematiseres, er at dette er én bestemt tolkning av Guds ord. Dette bidrar til at ett syn presenteres som det eneste gyldige i tråd med Bibelen.

Denne fortellingen er også med på å forme hvordan trosfeller med andre syn fremstilles, også innenfor misjonskirkens egne rekker. De fremstår da som mindre trofaste mot Guds ord. Men også disse begrunner sitt syn ut fra Bibelen.

Gjennom kirkens historie har dette vært et velkjent retorisk grep. Ved å etablere seg selv som de rettroende etterfølgerne av Guds ord, etableres de andre som avvikere.

Bibeltolkning skjer ikke i et vakuum. Den påvirkes av tiden og sammenhengen den leses i. Derfor har tolkninger også endret seg gjennom historien. Ingen kan ta patent på Guds ord og dermed være de eneste bibeltro.

Det avgjørende spørsmålet blir heller hvordan Bibelen brukes og hvilke deler av Bibelen som skal tillegges størst vekt.

Den kristne bibelkanon ble gradvis utviklet og fikk i hovedsak sin klassiske form i løpet av 300-400-tallet. Når tekster får status som hellig skrift, endrer det ofte måten de leses på – særlig sett opp mot tekstenes opprinnelige historiske kontekst.

Paulus-brevene er viktige i vår sammenheng, siden disse ofte brukes når homofili og kvinners roller diskuteres.

Paulus-brevene var ofte skrevet til menigheter han selv hadde dannet eller hadde kjennskap til. Han refererer flere ganger til spørsmål han har fått fra menighetene han skriver til. Brevene er dermed situasjonsbestemte, og svarer på konkrete spørsmål og problemstillinger fra sin samtid.

Når disse brevene flyttes inn i et hellig skrift, kan de leses av kristne som om de entydig besvarer dagens spørsmål.

En slik bibelbruk blir fort en ahistorisk lesning, der Guds ord fremstilles som om det gir et direkte svar på spørsmålene som lå til grunn for Misjonskirkens generalforsamling, som om teksten gir et direkte svar på hvem som skal få lov til å være medlem i kirken.

Bibelen får mening først når den blir tolket. Tolkning vil alltid være avhengig av leseren og av hvilke briller man leser Bibelen med. Dersom man ikke har dette klart for seg, risikerer man å presentere sin egen tolkning som Guds klare ord.

Ekteskapet fremmes også av enkelte som en oppsummering av Bibelens samlivsetikk. Men dette er bare deler av bildet man finner i Bibelens tekster. Paulus, som var singel, fremmet dette som et ideal: «Jeg skulle ønske at alle var som jeg» (1 Kor 7,7) og «Til de ugifte og enkene sier jeg: Det er godt for dem om de fortsetter å være som jeg» (1 Kor 7,8).

Det er ord som sjelden formidles fra prekestolen.

Dette er et tydelig eksempel på hvordan enkelte bibeltekster tillegges mindre vekt. Slik selektivitet preger i praksis all bibeltolkning, på tvers av teologiske ståsteder.

Misjonskirken var tidlig ute med kvinnelige forkynnere. I 1915 fikk de sin første kvinnelige pastor, hele 56 år før Den norske kirke. Dette til tross for at det finnes tekster i Det nye testamentet om at kvinner ikke skal tale i forsamlinger (1 Kor 14,33–35), og at kvinner ikke skal «undervise eller bestemme over mannen, hun skal være stille» (1 Tim 2,12).

Her var Misjonskirken villig til å tolke tekstene i lys av andre tekster som anses som mer sentrale for det kristne budskapet.

Misjonskirken ble stiftet i 1884 under mottoet «Guds barns enhet og synderes frelse».

Når én bestemt tolkning gjøres til hovedsak for medlemskap, fører det i realiteten til at kun enkelte syndere er velkomne.

Det store mangfoldet av kristne tradisjoner viser hvordan Bibelen tolkes forskjellig. Spørsmålet er derfor ikke bare om man er tro mot Guds ord, men hvordan Guds ord skal tolkes – og hvilke tolkninger man er villige til å møte andre med.