Hvor syk må man være før man får hjelp?

Gjennom hele livet har jeg forsøkt å fungere til tross for en oppvekst preget av alvorlige belastninger. Jeg vokste opp med psykisk og fysisk vold fra far. Moren min var alvorlig psykisk syk, og jeg fant henne flere ganger etter selvmordsforsøk. I tenårene ble jeg utsatt for seksuelle overgrep.

Dette er ikke noe som plutselig har oppstått. Dette er belastninger jeg har levd med store deler av livet.

Likevel har jeg gjort det jeg kunne for å bygge et liv. Jeg har tatt utdanning, jobbet, blitt far til tre barn og forsøkt å være en ressurs for menneskene rundt meg. Utad har jeg ofte fungert. Innvendig har jeg i mange år levd med konsekvensene av traumene.

Jeg har diagnosene ADHD, PTSD, panikklidelse og tilbakevendende depresjon. De siste årene har symptomene blitt stadig vanskeligere å håndtere. Til slutt kom jeg til et punkt hvor jeg ikke lenger klarte dette alene.

Jeg gjorde det samfunnet ber oss om å gjøre når vi blir syke. Jeg ba om hjelp. Jeg ble henvist til DPS.

Jeg fikk avslag. Jeg klaget.

Jeg fikk avslag. Jeg søkte på nytt.

Jeg fikk enda et avslag.

I henvisninger og klager ble det beskrevet omfattende traumebelastning, etablerte diagnoser, alvorlig funksjonssvikt og selvmordstanker. Akutt Ambulant Team har vært involvert. Likevel ble jeg vurdert til ikke å ha behov for behandling i spesialisthelsetjenesten.

Situasjonen har utviklet seg til at jeg har måttet oppsøke legevakt og Akutt Ambulant Team flere ganger på grunn av sterke selvmordstanker. Jeg har vært åpen om hvor desperat situasjonen er. Jeg har fortalt at jeg står i fare for å miste håpet. Jeg har fortalt at jeg ikke lenger ser en vei ut av lidelsen.

Likevel opplever jeg at jeg ikke blir hørt.

Jeg har vært så langt nede at jeg har stått på randen av å ta mitt eget liv. Ikke fordi jeg ønsker å dø, men fordi jeg ikke lenger vet hvordan jeg skal leve med den psykiske smerten. Når man kommer til det punktet og fortsatt får høre at man ikke har behov for behandling, begynner man å stille spørsmål ved hele systemet.

Jeg er også far til tre barn. Flere av barna mine har egne diagnoser og et utvidet omsorgsbehov. De trenger en far som fungerer. De trenger en far som får hjelp når han ber om det.

Det som skremmer meg mest er ikke hva som skjer med meg.

Det er hva som skjer med dem.

Hva skjer med barn når en forelder bryter sammen? Hva skjer dersom hjelpeapparatet ikke griper inn før situasjonen blir enda mer alvorlig?

På grunn av manglende tilgang til behandling har jeg i perioder vært nødt til å benytte meg av ikke-medisinske tilbud og opphold for mennesker i selvmordsfare for å komme meg gjennom de vanskeligste periodene. Jeg er takknemlig for menneskene som har hjulpet meg, men jeg stiller spørsmål ved hvordan mennesker med dokumenterte traumer, psykiske lidelser og selvmordstanker ender opp med å måtte finne slike løsninger når de egentlig søker behandling i helsevesenet.

Det som oppleves mest fortvilende er følelsen av at man må bli enda sykere før man får hjelp.

Dersom forebygging av selvmord er et av de viktigste målene i norsk psykisk helsevern, hvordan kan mennesker med dokumenterte traumer, etablerte diagnoser, gjentatte henvisninger, kontakt med akutteam og uttalte selvmordstanker bli møtt med avslag gang på gang?

Hvor nær et selvmordsforsøk må man komme før man anses som syk nok?

Hvor desperat må man bli før noen lytter?

Jeg skriver ikke dette for å angripe enkeltpersoner. Jeg skriver fordi jeg mener historien min illustrerer et systemproblem.

Jeg er ikke den eneste som opplever dette.

Og jeg frykter at noen av dem som får de samme avslagene som meg, aldri får muligheten til å fortelle historien sin.

Vi hører stadig at selvmord blant menn øker. Vi blir oppfordret til å snakke om følelsene våre, be om hjelp og ta kontakt før det er for sent. Vi blir fortalt at hjelp finnes.

Men hva skjer når vi faktisk gjør det?

Hva skjer når vi legger stoltheten til side, forteller om traumene våre, innrømmer hvor dårlig vi har det og ber om hjelp for å overleve – bare for å bli møtt med avslag?

For mennesker som allerede står på kanten kan et avslag oppleves som mer enn et administrativt vedtak. Det kan oppleves som en bekreftelse på de mørkeste tankene man allerede kjemper mot: at ingen kan hjelpe, at ingen lytter, at man står alene, og at det ikke finnes noen vei videre.

Et nei kan føles som en bekreftelse på at man har kommet til enden av veien. At det bare finnes én løsning igjen.

Og da blir det siste steget for noen enklere å ta enn kampen for å bli hørt enda en gang.

Jeg frykter at systemet undervurderer hvor mye et slikt avslag kan bety for mennesker som allerede har mistet håpet.

For noen kommer det en ny dag og en ny mulighet til å be om hjelp. For andre gjør det ikke det.

Og da får vi aldri høre historien deres.

Mann, 44 år