Ble følelsesløs av å bli kalt mann – livet som mamma endret alt

– Det har gått opp og ned, det har vært nedturer. Men vi lærer av det, så jeg vil si det har vært en vakker reise, sier Caster Semenya.

NRK møter sørafrikaneren under en konferanse i Finland. Den tidligere friidrettsstjernen er trygg på seg selv – og engasjert.

Men livet til 34-åringen har vært en berg-og-dal-bane.

La oss spole tilbake til 2009. Under VM i Berlin sto en sjenert 18-åring fra Sør-Afrika på startstreken på 800 meter.

Hun knuste de andre konkurrentene og tok en overlegen gullmedalje.

Publikum pep. Så startet oppstyret. Da målstreken var passert, ble det stilt spørsmål om hun var mann eller kvinne.

– Som kvinne er det er ikke noe hyggelig når det stilles spørsmål ved hvilket kjønn du har. Det er ikke hyggelig, understreker hun.

– Er det noe galt med meg?

Men dette var bare starten. Mange tvilte på om hun var kvinne nok til å løpe i kvinneklassen. Hadde hun en urettferdig fordel?

Semenya er født med DSD, også kjent som forstyrrelser i kjønnsutvikling. Det betyr at hun blant annet har høye testosteronnivåer. Hun ble definert som jente ved fødsel og identifiserer seg som kvinne.

I sin egen selvbiografi «The Race to Be Myself» skriver Semenya at hun har vagina, men at hun ikke har livmor. Det er altså ikke hun som senere har båret frem familiens to barn.

Mellomdistanseløperen syntes det var ydmykende å bli spurt hvilket kjønn hun hadde.

– Du begynner å stille spørsmål om deg selv, som i at det noe galt med meg, forklarer Semenya.

– Det som har vært vanskelig er at det reduserer den menneskelige delen av deg, det tar sårbarheten ut av deg, legger hun til.

Semenya forteller at hun til slutt slet med hvordan hun skulle reagere på følelser.

– Du kan ikke være følsom, ikke normal som alle andre. Du må bare ta deg sammen, sier hun.

I DAG: Caster Semenya avbildet under intervjuet med NRK i Finland.

Foto: Halvor Ekeland / NRK Thomas Søndergaard / Play the Game

Rett etter VM ble hun utestengt i nesten et år og måtte gjennomgå en kjønnstest. Et knapt år senere fikk hun lov til å konkurrere igjen.

En friidrettsverden i villrede

Men stormen fortsatte å blåse – rundt Caster Semenya selv og kjønnsdebatten generelt.

Sør-Afrikaneren ble symbolet på et tilsynelatende uløselig problem; hvem skulle få lov til å delta i kvinneklassen?

Det internasjonale friidrettsforbundet innførte krav om medisinering for å senke testosteronnivået. Det gjaldt kvinnelige utøvere født med høye verdier testosteron.

Ifølge Semenya selv var bivirkningene sterke og svært ubehagelige. I 2019 fikk hun nok. Semenya mente det var brudd på hennes menneskerettigheter.

Hun klagde saken sin inn for CAS, idrettens «høyesterett», så videre til sveitsisk rett og til slutt den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg.

Der fikk hun medhold i at hun ikke hadde fått en rettferdig behandling i det sveitsiske rettssystemet. Semenya valgte likevel å avslutte rettsprosessen i oktober i år.

Kritisk til dagens kjønnstester

De nye kjønnstestene som nylig ble innført i friidretten synes Semenya er tøv. Hun peker på at det i noen land, blant andre Norge, er ulovlig med slike tester.

– Det er en flopp og en feil, sier hun.

Hun mener friidretten må revurdere regelverket om kjønnstesting.

– La kvinner være kvinner, feire seg selv, da blir alt bra. For å si det enkelt; det gir ingen mening.

Møttes på Bislett

På Bislett stadion treffer vi Ingvill Måkestad Bovim. På mobilskjermen gjenopplever den tidligere mellomdistanseløperen 800 meteren her i 2011. På startstreken sto også Caster Semenya.

– Det er gøy å se, sier Bovim.

– Det er lenge siden jeg har sett det løpet, legger hun til.

Bovim sier hun husker Caster Semenya som blid og hyggelig, en som alltid sa hei. På pressekonferansen to dager før stevnet, stilte de begge opp for media.

Pressesjefen ga beskjed om de skulle fokusere på det sportslige. For diskusjonen rundt Semenyas person og hennes eventuelle genetiske fordeler var ikke over.

– Ja, jeg husker jo at dette ble en diskusjon, en offentlig diskusjon og en debatt. Som hun også kanskje ble utrygg av, da, sier Bovim.

– Når jeg tenker tilbake igjen på det, synes jeg det er synd at noen sto oppi den situasjonen. Hun måtte ta hele kampen på sine skuldre, legger hun til.

På 800-meteren denne junikvelden i 2011 løp Semenya inn til en 3. plass. Begge de som slo henne ble senere tatt i doping. Måkestad Bovim ble nummer åtte.

På spørsmål om hun følte at Semenya og andre med DSD (variasjon i kjønnsutvikling) hadde en urettferdig fordel, drar hun på det:

– Man kan jo tenke seg at jeg eller flere av mine konkurrenter følte kanskje at det var litt vanskelig å skjønne hvordan man skulle bli enda bedre enn noen som har en genetisk fordel. Men alle gjorde jo alt for å bli best uansett. Så svaret er vel «ja», «tja», sier hun.

Men kan Semenya forstå noen av konkurrentenes argument – at genetikken kan ha gitt henne en fordel?

Sørafrikaneren har i flere intervjuer tidligere uttrykt skuffelse over manglende støtte fra kvinnelige løpere. I et intervju med The Guardian i 2021 uttalte hun at hennes høye testosteronnivå er et avvik og at «det ikke er det som gjorde henne til verdens beste».

Hun mener at det var treningen som gjorde henne best.

– ‎Michael Phelps sine armer er brede nok til at han kan gjøre hva han vil. Svømmeres lunger er annerledes enn andres. Basketballspillere som LeBron James er høye. Hvis alle de høye spillerne blir utestengt fra å spille, vil basketball bli det samme?, spurte hun retorisk til The Guardian.

Skrudde av følelsene

For et ungt menneske som bare vil løpe fort, ble belastningen for stor.

– Du er en tenåring som står overfor hele verdenspressen, du blir gransket, dømt og kritisert, og du må skru av følelsene dine, sier Semenya.

Slik beskriver 34-åringen hvordan hun opplevde presset når hun ser tilbake på hva hun tenkte:

– Jeg vil ikke vise følelser, jeg kommer ikke til å gråte bare fordi noen ikke aksepterer meg. Jeg kommer ikke til å gråte fordi noen ikke liker meg og ikke anser meg som kvinne.

Endret seg da hun ble mamma

I 10 år preget sørafrikaneren verdenstoppen på 800 meter. Hun konkurrerte fordi hun elsket å løpe, men det gjorde henne ikke lykkelig. Etter at hun startet rettsprosessen, var det slutt på karrieren som mellomdistanseløper på toppnivå i 2019.

I dag driver Semenya sin egen stiftelse som hjelper unge friidrettsutøvere til å utvikle seg som utøvere og ledere. Men det som gir livet størst mening er familien.

Sammen med kona Violet Raseboya har hun to døtre. Med barna kjenner hun på en helt ny kjærlighet.

– Jeg drev ikke lenger med friidrett fordi jeg elsket det. Jeg gjorde det for å bevise for folk at jeg tilhørte der, sier hun i dag.

– Men for barna mine trenger jeg ikke bevise noen ting. Jeg gir kjærlighet, det er hengivenhet, noe som kommer helt naturlig, fortsetter hun.

Selv om Semenya har erfart at idretten har vært hard mot henne, sier hun at hun vil støtte døtrene hvis de vil drive med friidrett.

– Men det er mitt ansvar å lære dem ydmykhet, om menneskerettigheter, å stå opp for seg selv, understreker hun.

34-åringen forteller at å være forelder har lært henne å vise kjærlighet igjen og at det er viktig for henne at barna ikke vokser opp med å se på henne som en som er bitter.

– Nå kan jeg føle sympati. Jeg har tårer, jeg kan gråte. Jeg kan være sårbar, skjønner du?