Bli mer skuffa

Jeg er sånn som planlegger mye, ikke fordi jeg forventer at alt blir gjennomført, men fordi jeg liker å glede meg. Normalt gir ikke dette så mange reaksjoner. Kanskje litt oppgitthet i omgivelsene, men ellers har det gått bra.

Men da jeg ble gravid, fikk pipa en annen lyd. Da var det ikke måte på hvor mange som skulle advare meg mot at planene mine kunne gå i vasken. Og det verste som kunne skje, var at jeg ble skuffa:

«Nå må du ikke bli skuffa hvis det ikke går, da».

Denne konstante advarselen mot «å bli skuffa», har fått meg til å tenke. Er det virkelig det verste som kan skje for oss mennesker – at vi blir skuffa?

Er jeg ikke en voksen person som kan ta meg en kopp kaffe og stirre surmulende inn i kjøkkenveggen mens jeg kommer over nedturen?

Som psykolog møter jeg stadig vekk folk som unngår skuffelse. Han fyren de likte så godt, han går de ikke på date med i tilfelle de blir skuffa. De tør ikke forelske seg i tilfelle de blir skuffa. De tør ikke invitere folk de liker ut, i tilfelle de får nei og blir skuffa.

La meg bare klargjøre en ting: Det å bli skuffa er forholdsvis ukomplisert. Det gir en følelse. En reaksjon i kroppen. Følelsen går over hvis man lar den være der.

Det å unngå ting, det er verre. Hvis man ikke tør forelske seg i den dama som virker så bra fordi man er redd for en følelse, risikerer man å gå glipp av selve livet.

Jeg tror det handler om en liten dreining i samfunnet, der man prøver å unngå at livet gjør vondt. Kanskje det henger sammen med jakten på det perfekte. I en sånn verden er det ikke plass til vonde følelser, og vi ender med å la være å satse, i stedet for å tåle en nedtur.

Jeg mener ikke at man skal gå blåøyd inn i alt. Hvis tinderdaten din er kjent for å date minst tre av gangen, kan du selvfølgelig ta det med i beregningen.

Men om du skal unngå noe, så gjør det for en god grunn. Gjør det for miljøet, gjør det for å holde deg frisk, gjør det for noen du elsker, men vær så snill:

Ikke gjør det for å unngå å bli skuffa.