Unge uten handlekraft

Unge sliter psykisk. Diskusjonen om årsakene har låst seg.

I den endeløse strømmen av innhold om mental helse på internett er det lett å himle med øynene over mirakelkurer og innlegg om å «finne din magiske indre kraft».

Vi er lei av influensere som påstår at livet kan endre seg dramatisk hvis du starter morgenen med å gi ansiktet et isbad eller løfte vekter. Stress forsvinner ikke med kosttilskudd, og du kan ikke juice deg fra depresjonen.

Det er gode penger å tjene på å selge kurer for konsentrasjonsvansker og angst i form av fargeleggingsbøker og løpevester.

Nå ser vi motreaksjonen, som går helt til motsatt ytterkant: fra egen navle til samfunnet.

I stedet for å akseptere alt ansvar for sin egen situasjon, retter unge blikket mot de strukturelle årsakene til svekket mental helse. Unge som sliter, takker nei til råd om å skjerpe seg og tenke positivt. Nå rettes kritikken mot politikerne og «systemet».

Hvis vi innser at systematiske og politiske endringer er nødvendige, stiller «meal prep» og meditasjonsapper svakt. Ikke alle kan trene hver dag. Ikke alle kan jobbe konsentrert i åtte timer. Ikke alle har overskudd til å være med på alt.

Mange klarer fint å plassere skylden på politikerne, mobilene, markedskreftene og arbeidsmarkedet. Men så stopper det der.

Det er ikke nødvendigvis feilplassert kritikk. Samfunnet skaper utfordringer og begrensninger. Men mange oppfører seg som om enhver mulighet til endring er ute av deres egne hender.

Det blir en unnskyldning for usunn atferd.

De strukturelle årsakene blir en vegg: De beskytter oss mot å gjøre noe selv og stenger problemene inne. Vi ender opp med å bruke bitterheten mot samfunnet som en sovepute.

Jeg bagatelliserer ikke mental lidelse, men mange tar ikke grep for å få det bedre når de sliter. Det er forståelig. Når problemene føles store, virker små tiltak hensiktsløse.

Det er lett å bli værende i de negative tankene når du sliter mentalt. Da kan det være deilig å skylde på systemet og bruke det som gyldig fraværsmelding fra eget liv.

Men om du skylder på deg selv eller samfunnet, blir resultatet skummelt likt. Enten er livet håpløst på grunn av oss selv, eller så er det håpløst på grunn av samfunnet.

Utsiktene til bedre mental helse ser triste ut dersom ingenting kan forbedres før Vestre fikser psykiatrien eller kapitalismen faller.

Mens vi venter, må vi forsøke å ha det bra til tross for samfunnet. Ingen vinner noe på at du ikke tar vare på deg selv på de måtene du kan.

Å fortelle deg selv at all innsats er forgjeves fordi verden er mot deg, er det siste du bør gjøre hvis du sliter med den mentale helsa.

Samfunnet kan skape mange av utfordringene dine, men det hindrer deg ikke fra å ta de små grepene du har kontroll over.

Samfunnet stopper deg ikke fra å gå ut av døra, eller i det minste åpne et vindu for å slippe inn litt frisk luft.

Jeg vet hvordan det er å bli i senga hele dagen. Det var ikke min feil at jeg slet heller, men å bli liggende under dyna og skrolle på mobilen hjalp ikke.

At vi ikke bare kan «skjerpe oss» og løse alt med kosthold og meditasjon, betyr ikke at alt håp er ute. Problemene dine stopper deg kanskje fra å triumfere, men står ikke i veien for å være nyttig for samfunnet og få det helt ok med deg selv.

Vi står i en dragkamp mellom to ytterpunkter. Den ene siden kaster i seg grønn juice og drar på yogareiser, mens den andre gjør debatten om strukturelle årsaker til et permanent hvilested og analyserer seg selv til døde.

Det må finnes en middelvei.

Vi har for lengst gitt opp «tenk positivt»-plakatene og byttet dem ut med ironiske memes om at systemet suger og livet er meningsløst, men ingen av disse hjelper deg ut av senga.

Folk blir ikke bedre av å sitte i limbo og vente på at samfunnet skal fikses.

I kampen for mental helse er bitterhet en dårlig ressurs. Vi må kunne erkjenne begrensninger og utfordringer uten å føle at vi er fullstendig handlingslammede.

Ja, systemet svikter. Ja, ventetidene er lange. Spørsmålet er: Hva nå?

Mange av oss ser på kortene vi er blitt tildelt, og stempler oss selv som tapere før vi i det hele tatt har deltatt i spillet. Vi kan bli flinkere til å se hva vi får gjort med det vi har.

Å ta de små, kjedelige stegene som hjelper litt, er fortsatt bedre enn ingenting.

Noen mirakelkur er det ikke. Men det er det eneste valget vi har.