Meninger
Unge meninger
Når de som har laget smarttelefonene ikke vil gi dem til egne barn, bør vi skjønne at noe skurrer.
Skribent
I næringslivet finnes uttrykket dogfooding.
Det stammer fra en historie om en direktør i et dyrefôrfirma som pleide å spise hundematen foran aksjonærene for å vise at produktet var trygt.
Hvis det var godt nok for ham, var det godt nok for kundene.
I dag brukes uttrykket om ledere som står for det de selger, som bruker sine egne produkter for å vise at de tror på dem.
Én bransje skiller seg derimot ut.
Da Steve Jobs lanserte iPaden, beskrev han den som «et mirakel». Men da en journalist fra New York Times spurte hvor mye barna hans brukte den, svarte han:
«De har ikke brukt den. Vi begrenser teknologien hjemme».
Mange foreldre i Silicon Valley gjør det samme.
På en skole nær området, Waldorf School of the Peninsula, brukes ikke skjermer før i åttende klasse.
Det er ikke tilfeldig at tre av fire av disse elevene har foreldre som jobber i teknologibransjen.
Hva bruker vi egentlig tiden vår på?
Noen beskriver døgnet som tre rom: Ett for søvn, ett for arbeid og ett for alt det andre.
aJa, grøss! Skjermtiden min er alt for høy. bNoen ganger, kanskjecNiks, jeg har full kontroll
Det er der hobbyene, vennskapene, samtalene og stillheten hører hjemme.
Men de siste femten årene har dette rommet blitt trangere.
Det som en gang var tid til å tenke, skape, vandre og undre, har blitt fylt med varsler og underholdning.
Mange erkjenner nå at smarttelefonene og alt de har å by på krever mer fra oss enn vi ønsker å gi dem.
Smarttelefonene er så smarte at de rundlurer oss.
Vi tror vi bare skal sjekke værmeldingen eller lese en viktig melding, men ender opp i endeløs skrolling.
Derfor har en ny trend vokst frem: Dumme telefoner. Telefoner man kan ringe med og sende SMS med.
Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun gikk nylig ut og angret på å ha brukt ordet dumtelefon.
Psykologer og språkeksperter frykter at det skremmer barn fra å ville ha en vanlig telefon.
«Barn assosierer dum med slem», sier teknologiekspert Eirik Solheim til NRK.
Selv synes jeg det er et godt ord. Når telefonen er dum, kan vi bli smartere:
Tenke lengre tanker, fokusere bedre og være mer til stede.
I en tid der alt skal være «smart» – hjemmene, klokkene, bilen, gressklipperen, til og med tannbørsten – blir det å velge noe dumt et lite opprør.
Og dette opprøret vokser.
I Storbritannia eksploderte salget av dumtelefoner blant foreldre ved skolestart i år, ifølge teleoperatøren Virgin Media O2.
De kaller det et bevisst forsøk på å «hjelpe barna å navigere trygt i den digitale verdenen».
Nokia har igjen begynt å produsere slike telefoner.
For noen uker siden snakket jeg med Kaiwei Tang. Han bor i New York og er en av grunnleggerne for selskapet Light Phone.
Før han grunnla selskapet jobbet han i et Google-inkubatorprogram.
Der innså han at problemet ikke var at telefonene våre var for dårlige, men at de var for gode. For gode til å fange oppmerksomheten vår.
Så han laget en telefon som skal brukes så lite som mulig. Ikke for å flytte oss bakover, men for å sette oss fri.
Brukerne forteller at de leser mer, tenker klarere, sover bedre og snakker mer med folk.
Å velge en dumtelefon er ikke å melde seg ut av fremtiden, men å kreve den tilbake.
Ta det smarte valget: Velg dumt.

2 hours ago
1












English (US)