Boligkrise for hvem?

Fra mange hold får vi høre at vi står midt i en boligkrise. Boligbyggingen er på sitt laveste nivå siden 1946, og utleiere selger seg ut fordi bolig ikke lenger er lønnsomt.

Fortellingen går igjen hos bransjeorganisasjonene, blant annet i en nylig kronikk av Norsk Eiendom og i det siste Obos-bladet, som før jul havnet på dørmatta til over 600.000 medlemmer.

Krisen brukes til å argumentere for deregulering: Utleiere må få gunstigere beskatning, og utbyggere må få bygge mindre og dårligere boliger.

Selv om krisen angivelig rammer sykepleieren, førstegangskjøperen og de bostedsløse, er det eiendomsaktørene vi først og fremst blir bedt om å hjelpe, for å rette opp i skjevheter i markedet.

Utviklingen er lett å lese i nyboligmarkedet. Leilighetene krymper mens prisene øker. Først mistet vi plassen til å gå rundt sengen på soverommet, og vi fikk «Laila-løsningen» med skyvedører på hver side av TV-en.

Deretter forsvant hele veggen, og sengen ble dyttet inn i en alkove, kanskje løftet opp en halvetasje med «smart» lagringsplass under.

Begreper som «kompaktbolig», «smarte løsninger», «arealeffektivitet» og «førstegangskjøp» har glidd inn i offentligheten som nøytrale selvfølgeligheter.

Utviklingen er tydeligst i Oslo-området, men presenteres som et generelt svar på boligprisvekst i byene. Samtidig bidrar det nye vokabularet til at vi aksepterer å betale stadig mer for mindre.

I Obos sitt Living Lab – et «eksperimenthus» der det blant annet testes leiligheter på 19 kvadratmeter – presenteres dette som fremtidsrettede løsninger. Det nye er imidlertid ikke små boliger, men måten vi omtaler dem på.

For hundre år siden bodde vi også trangt, men da kalte vi det trangboddhet, og diskuterte sosiale konsekvenser som ufrivillig barnløshet. I dag brukes en retorikk om bærekraft, antimaterialisme og minimalisme.

I stedet for å rette oppmerksomheten mot strukturelle svakheter i boligpolitikken, blir løsningen at boligkjøpere må justere forventningene sine.

Samtidig må politikerne «smøre maskineriet» for de kommersielle aktørene, gjennom skattelettelser for utleiere, lemping på tekniske krav og raskere planprosesser.

Heller enn å lytte til de kommersielle aktørenes krisefortelling bør politikerne løfte blikket og spørre: Hva er de egentlige driverne bak boligprisveksten?

Er det beskatningen av utleiere og saksbehandlingstider i planprosesser, eller handler det om at bolig i økende grad behandles som et investeringsobjekt?

Dagens boligmodell har gitt lite mangfold i boligtyper, få reelle nyvinninger og gjennomgående høye priser. Hvis målet er faktisk boliginnovasjon, kan det være nødvendig å utfordre profittmotivet.

Vi trenger ny forskning og uavhengige utredninger om disse spørsmålene, som kan utfordre bransjeaktørenes fortelling.