Bonsai-barna

Fersk pappa på andre året, nummer to på vei. Det er ingen spøk. Man vil at barna skal få den beste oppveksten. Den tryggeste.

Bare tanken om at noe skulle skje ... Derfor kjøper jeg det tryggeste bilsetet, en svær sak som tillater jenta vår å sitte baklengs i bilen inntil syv år. Ahh, tenker pappa. Nå er hun trygg. Grønn i trynet og bilsyk – men trygg.

Den som sitter foran må ha halve kroppen tredd inn i hanskerommet, men dattera er så trygg som det går.

Vi fikser foreldrelivet. Første gang hun fikk feber og utslett i nakken googla vi. Meslinger i anmarsj på kontinentet. Vi som nettopp var i Italia, kunne det være? Best å ta henne til legen. Det føles tryggest. Phew.

På vei til jobb ser jeg gule vester. Det er klart skoleveien skal være trygg. Smartklokke på armen eller mobil i lomma på 8-åringen sørger for at foreldre kan holde styr fra jobben eller hjemmekontoret. De overvåker på avstand. Helikopterforeldrene er oppgradert til droneforeldre.

Jeg er pedagog med et tiår i barnehage bak meg. Nå på en ungdomsskole. Jeg ser elever. Mange blir levert trygt rett utenfor.

Pappa skulle sikkert uansett like forbi. Noen sitter lenge i bilen før de går ut. Verdifull tid med barna. Får aldri den tiden tilbake, vet du.

Et sted mellom det fjerde nettsøket om ettåringer kan dø av honning, og bestillingen av et ISO-godkjent regntrekk for vogn med UV-filter, slår det meg: Jeg oppdrar et bonsai-barn. Det er jo akkurat det jeg gjør.

Et barn som formes med pinsett. Ikke får bre seg ut. Ikke får vokse vilt og skeivt som de store trærne i skogen. Jeg vanner, passer på, beskjærer, følger med – alt i beste mening.

Men det vokser ikke fritt. Det vokser kontrollert. Pyntelig. I potte.

Jeg er selv i ferd med å bli en del av mønsteret. Så det aldri komme.

Hele mitt yrkesliv har jeg jobbet med barn og unge. Jeg ser hvordan maksimering av trygghet gjør oppveksten trang. Hvordan trygghetstyranniet former ungdommen, og hva det koster.

Det er lett å tenke at denne formen for oppvekst bidrar til at unge stadig sliter med å stå i press, utenfra og inni. Som barnas riddere bruker vi all vår kraft på å holde skjoldet oppe – men glemmer å lære dem å svinge sverdet.

Unnskyld på forhånd, nå skal jeg tillate meg å gubbe litt:

Da jeg vokste opp på nittitallet, før min første Nokia, kom jeg stadig sent hjem fra skolen. Vi rota oss bort. Bjørn ramla gjennom isen i november. Han var litt eldre, og kunne finne på å plage oss på skoleveien. Vi dro ham opp. Han var iskald, det var skummelt, men vi fiksa det.

Vi lagde en pakt om å ikke fortelle. Den kvelden, rundt Bjørns Nintendo, lærte han oss hvordan man kom seg gjennom Water Temple på Zelda. Vi hadde stått fast i måneder. Vi runda livet nå.

Mamma og pappa var vant til at det tok sin tid hjem fra skolen, en ringerunde fra hus til hus var ikke uvanlig.

Et par år senere er vi hekta på data. LAN hver helg. Så rigga vi dataparty. Rundt årtusenskiftet betød det en gymsal, et budsjett og en gjeng med 14-åringer med kommunens faksnummer.

Vi skaffa nøkkel og skrev under. Satt opp budsjett for leie, vakthold, renhold og pølser. Ingen voksne. Ingen spons, det var upløyd mark.

Formative år, i en annen tid. I dag er hverdagen for ungdom en annen. I vår iver etter å beskytte, projiserer vi samtidig fortellingen om en farlig og kaotisk verden.

Når vi organiserer alt av fritidsaktiviteter, dreper vi barnas egendriv. Hvilke arenaer har barn og unge igjen? Tja, bussterminalen ... kjøpesenteret? Til og med skateparken har blitt en foreldrestyrt arena.

Ungdomsskolen. Jeg møter dem hver dag – ungdommer i trygghetens tid. Kloke, morsomme, til tider breiale.

Flere bærer på noe jeg ikke husker fra min egen tid. En usikkerhet. En uvanthet med å stå i ansvar. For det er ikke latskap. Det er uvane. De har aldri fått muligheten.

Det gjør noe med oss som møter dem også. Jeg ser kollegaer i ferd med å gi opp ungdom. Ikke på papiret, ikke i teorien. Men i blikkene. I samtalene på møterommet. I det tynne håpet om at det kanskje blir «en bedre klasse neste år».

Jeg forstår det. Når man har jobbet her lenge nok, rekker man å se relasjoner man har bygget opp forsvinne – og bli erstattet med nye kull, det neste mer krevende enn det forrige.

År etter år vokser avstanden. Mange søker seg innover, til det kollegiale. Til fellesskapet som står stødig – i møte med ungdom som ikke gjør det. Vi søker den samme tryggheten for oss selv.

Når uhellet er ute, ringer droneforeldrene skolen. Uhellet trenger forresten ikke være ute. Det ringes litt i forkant. Eller sendes e-post. Møte ønskes. Ofte før eleven selv har fått mulighet til å ta tak. Forståelig, et ønske om å hjelpe. Men for den unge, en tapt mulighet. Ansvar. Eierskap. Erfaringen å stå i noe. Fikse det.

Jeg er også en del av dette. Som miljøveileder tilrettelegger jeg med alternative læringsopplegg. Og jeg tror på det. Jeg ser det trengs. Noen ganger helt avgjørende for at en elev i det hele tatt skal klare å møte opp.

Men jeg har blanda følelser: Hva skjer når tilretteleggingen blir hovedregelen? Når vi aldri forventer motstand? Når det å tåle blir noe vi igjen og igjen tar bort, og aldri trener på. For de skal jo videre.

Arbeidsgivere melder at «Gen Z» er utfordrende å lede. De beskriver unge med høye krav til støtte og veiledning, som står svakt i press. Kanskje summen av en oppvekst preget av beskyttelse og tilrettelegging.

Vi har tatt alle kampene for dem, nå står de i ringen alene og skjelver.

Jeg sier ikke at barna må balansere på takrenner eller arrangere festivaler i åttende klasse. Men vi må gi dem mer plass. Mindre kontroll. Flere muligheter til å rote seg bort, feile, kjenne motstand – og finne veien selv. Med oss foreldre som støttende stillas snarere enn heisoperatører.

Bonsaier blir vakre. De formes med kjærlighet og omhu. Men de får aldri strekke seg. Aldri kjenne vind. Aldri slå røtter der de selv vil.

Barn fortjener mer. De fortjener å vokse fritt, vilt og skeivt som de store trærne i skogen.

De knekker ikke så lett.